Når vi ankommer 1880-tallshuset på Larkollen, har forfatteren allerede fyrt i peisen. Spisebordet i stuen er fylt med bøker og andre kilder for videre framdrift. Etter kreft og hjerteoperasjon lurer vi litt på om helsa holder hele trebindsverket ut, men han beroliger oss.

Arbeidsbordet er i en annen stue, der han fram til nylig satt i en stol arvet av sitt 20 år gamle barnebarn. Etter et opplag på 55 000 av En sjøens helt, Skogsmatrosen har han unnet seg en ny arbeidsstol. 68-åringen, som stort sett har hatt inntekt på linje med en vanlig industriarbeider de siste årene, blir millionær på sine gamle dager.

– Men du kan skyte meg om du ser meg komme i en Mercedes Cabriolet, sier den gamle radikaleren. Aldri!

En del av pengene vil han bruke til et fond blant annet for folk som vil dokumentere krigsseilernes skjebne.

Et eventyr

Opplagstallene og den enorme responsen på første bind har vært som et eventyr for Jon Michelet. Det samme har på mange måter livet hans vært, selv om det har vært opp- og nedturer. Sjømann, journalist, bryggearbeider, forfatter og forlagsredaktør er noe av det mannen har drevet med, ispedd diverse oppdrag for fjernsyn. Lengre perioder som Rødt-politiker i bystyre og fylkesting hører med, samt kåringen til Norges mest sexy mann, da.

Tidligere er bøkene Orions Belte, Jernkorset og Hvit som snø de mest solgte for mannen som har fått Riverton-prisen to ganger.

For tiden har han lagt krim- og fotballbøker bak seg. Det er krigsseilerne for «alle penga», bokstavelig talt. Den store interessen gjennom en årrekke har endelig materialisert seg gjennom de første 800 sidene.

– Helt avgjørende, sier forfatteren når vi spør om hva de seks årene på sjøen har betydd for skrivingen av romanen. Michelet har hatt mange av de samme opplevelsene som hovedpersonen Halvor Skramstad. Han har opplevd storm i Atlanteren og har vært på de samme kneipene i land.

En mann som er født i 1944, har riktignok ikke opplevd andre verdenskrig, men han seilte ute under Cuba-krisen, da atomvåpnene lå som en mørk trussel over hele verden. De øvde på å spyle dekk i tilfelle radioaktivt nedfall. Da krisen toppet seg, trodde mange at en ny forferdelig verdenskrig ville komme.

Periskop i sikte

Jon Michelet har skildret farten over Atlanterhavet med ubåter og trusler om torpedering, falske alarmer og reelle treff på en sånn måte at man får frysninger på ryggen. Hovedpersonene Halvor Skramstad og hans gode kolleger går i livbåtene, og verre skal det bli.

– Max Manus og gjengen hans opplevde «action» tettpakka i korte glimt, mens krigsseilerne levde med angsten krigen ut. Å finne mekanismer for å overleve og overvinne den var ikke lett.

Jon Michelet kommer sterkere tilbake til Nortraship, men allerede i første boka er han innom dette «statsrederiet» og det han opplever som et svik mot sjøfolkene. Kort sagt dreier det seg om at engelskmennene hadde en hyre som ikke skulle overgås av de norske. Dermed ble de norske sjøfolkenes risikotillegg satt inn på et hemmelig fond, som skulle utbetales etter krigen. Hverken LO, Sjømannsforbundet eller Arbeiderpartiet ville betale ut pengene. Og lederen av Sjømannsforbundet, Ingvald Haugen, benektet våren 1945 at det fantes et slikt fond.

– Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke bare skar igjennom. Dette var jo krigsseilernes egne penger.

Spesielt stiller Michelet seg uforstående til Einar Gerhardsen og Håkon Lie.

– Lie var en venn av sjøfolkene. Han skrev også en bok om nordmannen Andrew Furuseth, som ble leder av en amerikansk sjømannsforening.

Forfatteren vil til bunns i saken og fortsetter gravingen. En annen sak er at det var nesten umulig for sivile krigsseilere å oppnå krigsinvalidepensjon, ifølge Michelet. Langt senere, i 1972, fikk de en exgratia-utbetaling, slik at staten skulle bli ferdig med saken.

Stor avstand

Det utviklet seg en stor avstand mellom de som jobbet for Sjømannsforbundet på land og de som var på sjøen og tok trøkken.

– Krigsseilerne så for seg et pampevelde, mens ledelsen så for seg en skadeskutt og ganske uregjerlig medlemsmasse. Forbundet prioritert de svakeste, enker og faderløse, mener Michelet.

Som forfatter ser han imidlertid dette fra krigsseilernes ståsted. Hovedpersonen blir i Skytteren «a labour party socialist, an ordinary sea-man». Etter krigen oppsøker han forbundet og ber om hjelp. Han blir ikke avvist, men hjelpen koker liksom bort i kålen.

Les mer om bøkene:
Anmeldelse, Den siste krigsseileren (2007)
Anmeldelse, En krigsseilers dagbok (2010)

Levd liv

Men det er ikke bare i romanene det foregår dramatiske ting. Også i livet har Michelet fått sitt. Svigersønnen Ali Esbati var på Utøya, som innleder, da skytingen startet. Datteren Marte var gravid, samtidig som hun var et uttalt mål for Breivik.

– Det var et drama vi kom oss igjennom, men det sitter i. Vi snakker om en politisk massemorder som ville drepe mine nærmeste og sikkert også meg. Utøya var en tsunami, som jeg håper vi ikke får igjen. Larkollen mista en ung gutt, som ble truffet av mange kuler. Jeg tenker mye på det. Min kjære Ali var også der, det kunne like gjerne vært han.

– Er du bekymra?

– Det ligger ikke i min natur å bli veldig bekymra. Men så lenge det er så stor ulikhet i verden, vil terrorhandlinger skje. Derfor må vi kaste inn alle krefter vi har for å jevne ut folks levekår. Det gjelder i Norge også, sier Michelet.

Datteren Marte jobber i Dagbladet. Svært mange merket seg kommentaren hennes «Heretter er det personlig». Den handlet om å være gravid med et barn hvis far er innvandrer, og dermed definert som et problem og en utgift for Norge.

Michelet innrømmer at det var sterk kost, men legger straks til at han er stolt av alle sine fire døtre. Den eldste har skrevet roman, nummer to jobber i Dagbladet, nummer tre er en eventyrer og nummer 4 er en «hardt arbeidende liten lady».

Nå har Michelet et barnebarn på halvannet år, og det er duket for rehabilitering av hytta i treet, som han en gang bygde til sine egne døtre. Ved siden av ruver blodbøken på den ti mål store tomta. Noen leker kan vi observere i huset, side om side med Afrika-gjenstander, ikke minst hodet på den utstoppede heste-antilopen, som han skjøt selv under et to-årig opphold i Zambia.

– Det ble nok mat til en hel landsby, sier skytteren med stolthet.

Bryggestreiken

Selv om mannen har reist mye, ikke minst i Afrika og Latin-Amerika, er det på hjemmebane han har satt dypest spor. Høsten 1976 begynte han som bryggearbeider, og vinteren etter ble det streik på brygga, der havnearbeiderne slo tilbake et uønsket nytt lønnssystem. Men det kostet. Medlemmer på ytterste venstre fløy ble ekskludert fra Transportarbeiderforbundet. Michelet var blant dem.

– Jeg opplevde hevngjerrige folk i Arbeiderpartiet som ville ta skalpen min, sier han.

Samme kveld drakk de seg fulle. Michelet kom over en veibukk ved Børsen og ville gå til angrep på denne kapitalens høyborg. Heldigvis ble han stoppet av gode kamerater som ikke hadde fullt så mye alkohol i blodet.

Den gangen var det svært steile fronter mellom opposisjonen og ledelsen i LO. Nå er det mere dialog, og en langt breiere motstand, for eksempel i EØS-spørsmålet. 68-åringen sier det slik:

– En ledelse i LO må ha en grasrot som presser på, hvis ikke er LO dødt.

Da Michelet seilte på 60-tallet, gikk spanjoler og kinesere på norske hyrer, men sånn er det ikke i dag. Sjømannsforbundet klarte ikke å stå imot utflaggingen, og Michelet mener rederne høster profitter som overgår oljebransjen. Sosial dumping brer om seg, og forbundet krever allmenngjøring til sjøs. Michelet er helt enig i kravet, og ikke bare det.

– Det er den eneste farbare veien å gå.

Forfatteren har alltid engasjert seg i kulturpolitikken og frykter utviklingen ved en blå regjering etter valget:

– I så fall vil vi få mer vekt på det private og mindre offentlige tilskudd. Vi må forsvare gode offentlige ordninger. Særlig understreker 68-åringen at det er viktig å beholde og bygge ut folkebibliotekene, uten at folk må betale for å låne, slik FrP truer med.

Brasil i 2014?

For Michelet er også fotball kultur, og vi kommer ikke utenom denne lagidretten i et intervju med mannen som har skrevet fem fotballbøker fra VM sammen med Dag Solstad. De to har drøftet mulighetene for å reise til VM i Brasil i juni 2014, men Michelet vet ikke om de klarer å skaffe billetter. Selv fyller han 70 omtrent på finaledagen.

– Det hadde vært litt av en bursdagspresang å sitte på tribunen med Brasil i finalen, sier mannen som alltid har hatt den brasilianske samba-fotballen som favoritt.

– Da gjenstår bare spørsmålet om den gamle etterforsker Vilhelm Thygesen. Er han stein dau eller sitter han fortsatt på Kafe Eno og sysler med sitt?

Michelet lar det skinne igjennom at han har en Thygesen-roman liggende, som han ikke er helt fornøyd med. Han er derimot fornøyd med at et av rommene i det nye litteraturhuset i Fredrikstad er oppkalt etter romanfiguren. Blir det så enda en Thygesen-roman? Den som lever får se. Sikkert er det i hvert fall at Skytteren, bind 2 av Krigsseilerne, kommer til høsten.