Alle som har vært på sportsquiz har fått spørsmålet: I hvilken øvelse tok Ferdinand Bie OL-gull i Stockholm i 1912?

Og stusset litt mens man tenker tilbake (vel..?) – for ble det ikke sølv på Bie bak legendariske Jim Thorpe i femkampen? Jo, det ble det – før Thorpe året etter ble fratatt gullet både i ti- og femkampen. Mannen som Kong Gustav V kalte «verdens største idrettsmann» hadde brukt et par sommerferier på å spille baseball, for to dollar kampen.

Sånt gjorde ikke en gentleman etter OL-toppenes hjerte – og regler.

Kostskoleregler

De moderne olympiske leker ble dratt i gang av den franske baronen Pierre de Coubertin. Han var dypt preget av Frankrikes krigsnederlag for Tyskland i 1870-71, og ville oppdra nye generasjoner til fysisk mannsmot. Tyskland var på den tiden opptatt av å trene unge menn i den nye gymnastikkformen «turnen» - altså turn. Men Tyskland ville ikke de Coubertin lære av.

Så han dro til England, der de private kostskolene oppdro gentlemen gjennom fysiske aktiviteter som fotball, og de Coubertins favoritt rugby.

Rugbysporten var et godt eksempel på riften som skulle prege OL i nesten hundre år. På kostskolene spilte man rugby union, som forble en amatørsport nesten helt til vår tid. Arbeiderklassen hadde ikke tid til å drive idrett gratis, så den begynte å snakke om å få betalt. Det vakte så sterk motstand at den måtte bryte ut og starte sin egen idrett: rugby league – som var og er profesjonell.

Trang start

I industribyene i Nord-England startet man også en betalt serie i fotball – en uhyrlighet for overklassen, som fortsatte med rugby union og cricket (der kampene varte fem hele dager, så man trengte rikelig med fritid).

Og olympiske leker.

Etter mange møter ble det første OL i moderne tid arrangert i Aten i 1896, basert på de greske idrettslekene fra antikken.

De første mesterskapene var underlige greier. Både i Paris i 1900 og St. Louis i 1904 ble de arrangert i forbindelse med verdensutstillingen, der mange ikke ante at det foregikk et idrettsmesterskap. I og med at de varte i opptil seks måneder, var det også vanskelig å få deltakere. Amatørreglementet slo ettertrykkelig fast at man ikke skulle få betalt, og heller ikke hadde lov til å være borte fra jobben mer enn fire uker i året for å trene - i tillegg til at man ikke skulle ha «fordeler» av sitt daglige arbeid, altså være arbeider.

Så listen over medaljevinnere fra de første mesterskapene er full av gentlemen og diplomater på reise og utenlandsoppdrag som slengte seg med for moro skyld – i øvelser som tautrekking, ballongflyvning og krokket, i tillegg til friidrett, seiling og resten av klassikerne.

Tennis og statsamatører

Proffenes virkelige inntog i OL kom da tennis ble satt på programmet igjen i 1988, for første gang siden 1924. Det var resultatet av mange års stridigheter om hva en profesjonell egentlig var – og hvordan OL ville klare seg uten dem.

Det var en velkjent sak at utøvere fra Øst-Europa hadde svært fleksible arbeidsdager i sine stillinger som «idrettsoffiserer» og «instruktører». At de var «statsamatører», eller altså profesjonelle på statslønn, med urimelige fordeler i forhold til en del av konkurrentene fra vest.

• Les også: Proffer i OL

Utøverne hadde i mange år slåss for å kunne motta støtte og sponsorpenger uten å måtte gjemme dem unna med sinnrike regnskapsmetoder, og fra 1972 ble amatørreglementet oppmyket.

Det åpnet igjen for tennis, der det var vanskelig å kalle en amatørturnering for toppidrett. Da kunne man likegodt la være å ha den på programmet. Så i 1988 fikk alle proffene være med.

Dream Team – og svar

I Barcelona fire år etter var det virkelig duket for rikmannslek: Etter at laget med universitetsspillere bare fikk bronse i Seoul, sendte USA et lag mangemillionærer fra proffserien NBA til basketballturneringen. Det såkalte «Dream Team» badet seg gjennom all motstand og banet vei for senere proffstjerner fra de store idrettene.

Blant annet for Kobe Bryant på årets amerikanske basketlag – som har en årslønn på 150 millioner kroner før sponsorinntekter. Ikke laget – men Bryant alene.

Rikingene har overtatt OL igjen.

PS:

Jim Thorpe reiste hjem fra Stockholm i 1912 til en lang og suksessrik karriere i amerikansk fotball og baseball. I en seerundersøkelse hos TV-kanalen ABC ble han kåret til det 20. århundrets største idrettsmann.

I 1982, 29 år etter hans død, ble Thorpe også tatt til nåde av den internasjonale olympiske komité, og de to gullmedaljene fra Stockholm overrakt på nytt til hans barn.

Men han må dele mestertitlene med de to som hadde hatt dem i mellomtiden – så «femkamp» er fortsatt svar på spørsmålet om Ferdinand Bies OL-gull.