Før gravølet begynner vil jeg bare gjenta: om du følger med på serien på NRK, fortsett for all det med det, men vær advart: Les videre med forsiktighet, for denne omtalen innholder SPOILERS!

Sesong fire ble avsluttet med en storstilt opptrapping av etterforskningen av de 22 likene som ble funnet i de stengte blokkene, og etterforskerne Jimmy McNulty og Lester Freamon øynet en sjanse for å få tatt rotta på den nye narkobaronen Marlo Stanfield.

Den nyvalgte hvite borgermesteren Tommy Carcetti sliter med å innfri løftene fra valgkampen, og svelger kameler over en lav sko for å opprettholde sin popularitet. Verst går det utover politietaten. De kan jo alltids jukse litt med statistikkene. Det har de jo gjort med stort hell tidligere! Etterforskningen av Stanfield blir derfor lagt på is og bare Lester Freamon får ressurser til å følge pengestrømmen inn i det politiske byråkratiet, i håp om å fange en storfisk, eller to.

I siste sesong inviteres vi inn i en ny arena, og følger utfordringene til en redaksjon i Baltimore Sun. Ny teknologi og internett fører til hard konkurranse og innstramminger på budsjettene. De gamle gode journalistene blir permittert til fordel for unge og fremadstormende som ikke skyr noen midler for å få sin sak på trykk. Nettopp medienes rolle i dekningen av nyhetsbildet står sentralt i denne sesongen, og samspillet mellom politi og presse vises fra en litt annen vinkel enn hva vi er vant til. Hvor langt er man villig til å gå for å få en forsidesak, og hvor mye kan vi stole på av det som står i avisene?

Uten å røpe for mye, kan jeg fortelle at det er mange som er vilig til å gå langt for å nå akkurat de målene. Alt for langt!

Serieskaperne har benyttet en stor andel relativt ukjente skuespillere, og mange av dem har vokst opp i Baltimore. For eksempel har en av gangsterne i serien sonet fengsel for drap i virkeligheten. Denne graden av autensitet og kunnskap om miljøene som skildres er med på å gjøre dette til en fantastisk serie. Selvfølgelig godt hjulpet av at samtlige skuespillerne holder høy standard. Fra borgermester til etterforskerne. Fra uteliggeren Bubs til de alt for unge smålangerne og gateguttene. De leverer alle sterke karakterskikkelser som man blir glad i, som man lider med, og som man avskyr! Det er på nivå med et Dickensk drama!

Manusforfatter David Simon har jobbet i mange år som kriminalreporter for Baltimore Sun og sammen med Ed Burns, som har bakgrunn fra over 20 år i Baltimores draps-og narkotikaavsnitt, har de skapt et svært realistisk drama om en av de største utfordringene USA står overfor.

Gjennom fem sesonger har de belyst narkotikaproblemet fra forskjellige vinkler. Det hele elegant knyttet sammen av de forskjellige etterforskningene vi har fulgt gjennom hver sesong. Samlet gir serien et sammensatt bilde av et USA vi ikke er vant til å se. Et USA amerikanerne ikke er spesielt stolte av, men som de burde få opp øynene for. For dette er «as real as it gets». Kanskje det er derfor serien aldri har vunnet en Emmy, eller noen andre tunge priser?

«The Wire» har fra mange hold blitt omtalt som den beste TV-dramaet noensinne. Og det er jeg er helt enig. Bedre enn dette kan det knapt gjøres!