Den svenskfødte forfatteren Linda Olssons debutroman bærer den poetiske tittel ”La meg synge deg stille sanger”. Så er da tittelen også hentet fra en verselinje av den svenske mesterpoeten Karin Boye. Og la meg fortelle deg en stille sannhet med en gang: Dette er en av de vakreste bøkene jeg har lest på lenge.

Den handler om de to kvinnene Astrid og Veronika (inspirert av Cornelis Vreeswijks Veronika) med en aldersforskjell som indikerer at førstnevnte kunne vært moren til sistnevnte. Veronika kommer til et leid hus på landsbygda i Sverige for å gjøre ferdig ei bok. I nabohuset bor Astrid som er ensom og nesten har gitt opp livet. De to kvinnene blir gradvis kjent med hverandre. Først og fremst ved å forteller hverandre sine livshistorier.

Begge de to kvinnenes liv rommer sterke historier, noe de flestes liv gjør og som kanskje er hovedårsaken til at vi blir så grepet når vi får del i andres fortellinger. Det hviler en dysterhet, et alvor og en enorm viljestyrke over de kvinnenes livsfortellinger. Og parallelt med at disse livshistoriene fortelles, utvikler et vakkert vennskap mellom de to kvinnene seg, et vennskap som kuliminerer i romanens rørende avslutning, for øvrig en avslutning som bare hårfint unngår en melodramatisk fadese.

Men det er ikke bare tittelen på denne boka som er poetisk. Olsson behersker et oppsiktvekkende vakkert og lavmælt språk tydelig inspirert av mange sterke lyrikere, diktere som apropos fløgstad-pryser-debatten blir behørig takket bakerst i boka. Språkets kvaliteter er også en hyllests til oversetter Bente Klinge som har oversatt denne praktfulle teksten fra engelsk til norsk.

”En liten smaksprøve: Markjordbærene sto i full blomst, og de hvite kronbladene var som snøfnugg i gresset. Veronika geleidet Astrid bort til stolen og satte seg i gresset ved siden av. En stor humle skjente over blomstene, som om den var svimeslått av denne overfloden. Veronika støttet ryggen mot den varme plankeveggen bak seg. Astrid satt stille med lukkede øyne og kaffekruset i hendene. ’Så lenge å vente,’ sa hun. ’Et helt liv’”.

Veronika er som nevnt forfatter og skulle skrive en bok. Denne boka blir sjølsagt ”La meg synge deg stille sanger”. Dermed blir dette også en metatekst. Også et fiffig, om ikke et helt nyskapende grep.

Men igjen er det måten denne teksten er skrudd sammen på, måten hele fortellingen er fortalt og komponert på, som gjør den til stor litteratur. Det hjelper ikke med aldri så godt og sterkt innhold, dramatiske effekter og sterke følelser om ikke forfatteren, med det totale over blikket, er en god forteller. Og det er Linda Olsson.