– Vi har løsningen, men politikerne har ikke oppdaget den ennå! Slik lyder budskapet fra et titall jobbtilretteleggere som torsdag var samlet på Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) i Oslo. Alle bruker en metode kalt Supported Employment – i Norge «arbeid med bistand» for å få personer tilbake i arbeidslivet, mange av dem med redusert arbeidsevne.

Den går ut på at jobbsøkeren blir utplassert i en ordinær bedrift samtidig som både arbeidstaker og arbeidsgiver får tett oppfølging av jobbtilretteleggeren. Målet er at arbeidssøkeren på sikt skal få varig arbeid i tråd med egen arbeidsevne, eventuelt kombinert med uføretrygd og offentlig tilskudd til arbeidsgiver.

– Det er mange der ute som ikke er varig uføre, men som har et problem som gjør det vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet. Hvorfor ikke bare spørre dem om de vil jobbe og om de trenger hjelp til å få det til? sier Pauliina Lampinen fra Finland.

Feil ende
I likhet med sine norske, svenske, danske og islandske kolleger synes hun myndighetene begynner i feil ende når de bruker masse ressurser på å kartlegge og systematisere trygdede for å sikre at de havner i «riktig» bås og får passende tiltak. I et slikt system tar det lang tid før brukeren får konkret hjelp. Og ofte blir folk satt på kurs og skjermet opplæring i stedet for utplassering på en ordinær arbeidsplass.

– Folk blir sendt på kurs etter kurs, men undersøkelser viser at dette kan føre til at terskelen til arbeidslivet blir enda større, sier forsker Øystein Spjelkavik ved AFI. Han leder et felles nordisk prosjekt om Supported Employment, og det er i den forbindelse at praktikere og forskere fra de nordiske landene har vært samlet til møter i Oslo denne uken.

Gale gulrøtter
Spjelkavik mener det er et paradoks at attføringsbedrifter tjener langt mer penger på å ha skjermede kurs og arbeidsplasser enn på å tilrettelegge for jobber i ordinære bedrifter.

De økonomiske incentivene gjør at det iverksettes dyre tiltak som verken fører til et inkluderende arbeidsliv, flere hender eller mindre trygdeutbetalinger, slik målet til myndighetene er.

Spjelkavik mener at tett individuell oppfølging ute på arbeidsplass bør brukes i langt større grad. Og metoden fungerer for de fleste grupper som har problemer med å finne en plass i arbeidslivet: ungdom med psykiske problemer, innvandrere med språkproblemer, funksjonshemmede, utviklingshemmede og ikke minst eldre arbeidstakere som har mistet jobben på grunn av omstillinger og høyere kompetansekrav.

LES OGSÅ: Ingen er best på alt

Fleksibilitet
Samtidig krever tiltaket en viss fleksibilitet fra arbeidsgivere. I dag er det ifølge de nordiske praktikerne små og mellomstore bedrifter i privat sektor som er desidert best på å ta imot arbeidstakere som ikke kan yte 100 prosent.

– Der ser sjefen på sine ansatte som individer. Det er ikke så mange systemer, og de behøver ikke ta hensyn til stillingshjemler slik som i det offentlige, sier svenske Gun-Britt Nyholm.

I det offentlige er det langt vanskeligere, der er de allerede så presset på økonomi og effektivitet at de ikke tør å ta inn noen de er redd kan bli en belastning, mener danske Johanne Bengtsson.

Ingen av jobbtilretteleggerne har opplevd å bli motarbeidet av fagforeningene. De ser det som positivt at det kommer inn flere folk, såfremt de ikke fungerer som billig arbeidskraft og fortrenger vanlig ansatte.

– Hva med de normerte sykemeldingene som er innført i Sverige, påvirker det inkluderingsarbeidet?

– Etter at ordningen ble innført ved årsskiftet, har det kommet 12 000 nye i køen av arbeidsløse, mennesker som har vært langtidssykemeldte og som nå skal ut i arbeidslivet igjen. Man har måttet leie inn private selskaper for å hjelpe dem, men ofte er det ikke snakk om mer enn å skrive en CV og få råd bak et skrivebord. Og det er ikke hva vi kaller oppfølging, sier Gun-Britt Nyholm.