Mange observatører uttrykte lettere forbløffelse da den såkalte Abu Dhabi-dialogen nylig faktisk førte til konkrete resultater.

– Abu Dhabi-dialogen tok en merkbar dreining fra kun å være en diskusjon til å bli bæredyktige initiativer til forbedring av arbeideres vilkår, både i avsender- og mottakerland, lød det fra Saqr Ghobash, som er arbeidsminister i De Forente Arabiske Emirater.

Abu Dhabi er både navnet på et av de syv forente emirater som han representerer, samt på landets nest største by, og den har altså også gitt navn til den dialogen som siden 2008 har forsøkt å bedre vilkårene for de millionene av gjestearbeidere fra asiatiske tredjeverden-land, som i lang tid har vært en viktig og også oversett del av de oljerike golf-statenes økonomi.

Overraskende enighet om samarbeid

– Uten disse menneskene hadde oljestatenes økonomiske mirakel neppe fått samme omfang, så det må være rett og rimelig å by dem anstendige vilkår, heter det i en uttalelse fra den internasjonale menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch, som samtidig uttrykker tilfredshet med den siste utviklingen.

Det siste dialogmøtet fant sted i Manila. Til stede var arbeidsministre fra seks rike oljestater – De Forente Arabiske Emirater, Saudi Arabia, Bahrain, Oman, Qatar og Kuwait. På den andre siden av bordet satt representanter for en rekke avsenderland – så som Bangladesh, Sri Lanka, Filippinene og Indonesia, som sammen med et par observatørnasjoner brakte det samlede antallet opp i 20. Og møtets bemerkelsesverdige resultat ble en handlingsplan som i 10 hovedpunkter bedre skal sikre migrantarbeiderne i de fire fasene som et arbeidsopphold utenfor hjemlandet i prinsippet omfatter: rekruttering og avreise, arbeidsoppholdet, hjemreise samt innslusing og gjenetablering i hjemlandet.

Hele denne prosessen er full av fallgruver slik situasjonen er nå.

Slavelignende tilstander

Eksempelvis legger avtalen opp til at det skal utarbeides stramme regler for størrelsen på gebyret som arbeidsformidlingsbyråer i arbeidernes hjemland har rett til å kreve. Disse byråene er nesten uten unntak private, og det er ikke uvanlig at gebyret svarer til ett års lønn.

Det skal ryddes kraftig opp i underskogen av byråer som opererer uten lisens, og det skal også utarbeides standardkontrakter med klare lønnssatser, arbeidstider og regelrette ansettelsesvilkår. Migrantarbeiderne skal ha klarere beskjed om hva slags type arbeid som venter dem, og det skal utarbeides retningslinjer for krav og kvalifikasjoner. Myndighetene i mottakerlandene skal ha videre myndighet til å føre kontroll, og i krisesituasjoner skal man stå klar med retningslinjer for samarbeid på tvers av landegrensene.

I forbindelse med den spente situasjonen mange steder i den arabiske verden det siste året, har det flere ganger vært vanskelig å evakuere truede migrantarbeidere, fordi det har manglet et nettverk for dette. Tiden omkring fallet til den libyske lederen Moammar Gadhaffi, ble et godt eksempel på det.

Men bak disse mer overordnede forholdene og akutte krisesituasjonene ligger en hverdag som for den enkelte migrantarbeider lett kan utvikle seg marerittaktig. Ansettelsesforholdet i den arabiske verden er typisk en del av et system som er kjent som «kafala».

Ordet er arabisk og oversettes til formynderskap eller adopsjon. I praksis betyr det at den enkelte arbeiders visum og arbeidstillatelse er direkte knyttet til arbeidsgiveren personlig, og det skaper helt fra starten en kolossal ulikhet i forholdet. Arbeidsgiveren bærer visumutgiftene og deler av reiseutgiftene, og menneskerettighetsgrupper har registrert tallrike eksempler på arbeidsgivere som søker «å hente investeringen hjem igjen» ved å trekke beløpet i lønnen. Og lønnen uteblir derfor ofte i mange måneder, og en utilfreds migrantarbeider har ikke tillatelse til å søke annen jobb uten arbeidsgiverens samtykke. Arbeidsgiver skal også gi tillatelse før arbeideren kan reise hjem igjen.

Det gjør migrantarbeiderne til lette ofre for misbruk og overgrep. Og det gjelder i særlig grad ufaglærte kvinner, som utgjør bortimot en tredel.

Overgrep

– Da sjefen min kom for å hente meg, prøvde han straks å røre ved meg, for å se om jeg var villig, fortalte den kvinnelige, filippinske hushjelpen Lorraine i fjor om sitt første møte med Saudi Arabia.

– I de første ukene var jeg plaget av stadige tilnærmelser, og de ble mer nærgående for hver gang jeg avviste dem.

I de første ni månedene av ansettelsen, ble Lorraine voldtatt fem ganger. Arbeidsdagen strakte seg ofte over 20 timer, og hun levde av familiens matrester. Da det omsider lyktes henne å få kontakt med den filippinske ambassaden i Riyadh, ble den voldelige arbeidsgiveren politianmeldt og arrestert.

Lorraines tilfelle beskrives som ekstremt, men på ingen måte enestående. En undersøkelseskommisjon, som de filippinske myndighetene satte ned i fjor, konkluderte tidligere i år med at 70 % av de filippinske kvinnene som tar jobb hos familier i Saudi Arabia, blir utsatt for fysisk eller psykisk vold.

Selv om det ikke finnes nøyaktige tall på dette omfattende arbeidsmarkedet, så står det klart at det er snakk om mange mennesker. De offisielle filippinske tallene sier at 9 millioner av landets borgere i 2011 var sysselsatt utenfor landets grenser. Det tilsvarende tallet fra Bangladesh er 7,8 millioner, og av disse befinner omkring 80 % seg i de rike, arabiske oljeøkonomiene. Ifølge tall fra Verdensbanken, sendte asiatiske migrantarbeidere i 2011 et samlet beløp på 191 milliarder dollar til sine respektive hjemland, noe som avspeiler at denne trafikken har fått en veldig sentral rolle i mange av disse landenes økonomier.

I så stor grad at avsenderlandene har latt denne praksisen fortsette, til tross for alle de negative rapportene. Oljestaten Bahrain bøyde seg i 2009 for internasjonalt press og avskaffete kafala-systemet, og i fjor uttalte den saudiske arbeidsministeren, dr. Ghazi al Qusaibi, at han ville gjennomføre radikale reformer på området. Men utover dette, skaper dette systemet fortsatt nesten slavelignende forhold for mange migrantarbeidere.

Gledens bakside

En annen stor gruppe som har vært i menneskerettighetsgruppenes søkelys, er de mange asiatiske bygningsarbeiderne. En meget synlig sak det siste året har vært Saadiyat Island. Det er et gigantisk anleggsprosjekt til 126 milliarder kroner, som skal stå ferdig i 2020 og sette Abu Dhabi på turistlandkartet. Ved siden av eierboliger i den dyre enden av skalaen og en rekke luksushoteller, blir det anlagt golfbaner og et stort utvalg av forlystelser og turistfasiliteter. Og prosjektet har også fått internasjonal blåstempling ved at to store kunstmuseer – det amerikanske Guggenheim og det parisiske Louvre – bygger store filialer der, som kommer til å romme kunstsamlinger i verdensklasse. New York University bygger også en større filial på stedet, som heter Gledens Øy.

Men alt blir bygd av asiatiske migrantarbeidere, og det er gledens bakside. Helt fra starten stod det klart at mange av entreprenørene på den enorme byggeplassen tilsidesatte mange regler. Arbeidernes pass ble inndratt, lønn ble holdt tilbake og på grund av hele prosjektets høyprofilerte karakter førte disse manglene til internasjonal oppmerksomhet. I 2009 tok myndighetene i Abu Dhabi skritt for å få bragt tingene på plass, men en ny rapport fra Human Rights Watch fra mars måned i år viser at det er skjedd merkbare forbedringer, men også at det fortsatt er store mangler.

– Arbeiderne rapporterer om manglende informasjon eller feilaktig informasjon om sine ansettelsesbetingelser, skriver rapporten, som også påpeker at arbeidernes boligforhold i mange tilfeller er overfylte og uhygieniske. Av 41 arbeidere som organisasjonen har intervjuet i forbindelse med den nye rapporten, var kun én i besittelse av passet sitt, og i en del tilfeller blir hviletidsbestemmelsene ikke respektert, så arbeiderne forblir i aktivitet under den brennende solen, når sommervarmen midt på dagen kommer opp i godt over 40 grader.

Qatar gir grønt lys for fagbevegelse

Myndighetene i Abu Dhabi har allerede svart ved å etablere en uavhengig kontrollinstans, som skal føre tilsyn med arbeidsplassforholdene på Saadiyat, men det foreligger ennå ikke klare informasjoner om hvilken myndighet den får. Imidlertid betrakter både Human Rights Watch og andre observatører det som et skritt i riktig retning, og det kjennetegner det holdningsskiftet som også ligger bak gjennombruddet i Abu Dhabi-dialogen.

Bak det hele ligger fortsatt debatten om etablering av en fagbevegelse i de rike oljestatene. I januar 2008 møttes representanter fra regionens arbeidsministerier til en drøftelse av mulighetene, noe som fulgte umiddelbart etter en rekke markante arbeidsnedleggelser blant 40.000 utilfredse migrantarbeidere i Dubai. I mellomtiden har Kuwait og Bahrain tillatt faglig organisering i et visst omfang, mens Qatar har gitt nølende tilsagn og Saudi Arabia, Oman samt De Forente Arabiske Emirater fortsatt opprettholder et forbud mot både streiker og fagbevegelse.

I begynnelsen av denne måneden kom myndighetene i Qatar likevel med den overraskende meldingen om at man nå er klar til at ta skrittet fult ut og gi tillatelse til en lokal fagbevegelse. Steget, som kommer både migrantarbeidere og statens egne borger til gode, skal selvfølgelig ses i lys av den aktuelle atmosfæren, men har ut over det ikke direkte forbindelse til Abu Dhabi-dialogen. Emiren Hamad Bin Khalifa al Thani endret holdning som følge av internasjonal fagbevegelses trusler om boikott av en viktig prestisjesak for Qatar, nemlig vertskapet for fotball-VM i 2022.

Som en kommentar til situasjonen gikk migrantarbeidere fra Sri Lanka, Etiopia, Nepal, Sudan og Filippinene i 1. mai-demonstrasjon i den libanesiske hovedstaden Beirut. Hovedkravet var avskaffelse av kafala-systemet. Men ettersom deres arbeidsgivere avviste å gi dem fri på selve dagen, avviklet de demonstrasjonen på sin ukentlige fridag, som var søndag 29. april.

– Demonstrasjonen var liten, men den var viktig, heter det i en kommentar fra Sher Azad fra dagbladet Daily News i Sri Lanka. – Dette landet har sendt to millioner migrantarbeidere til utlandet, noe som svarer til 10 % av befolkningen.

Oversatt fra dansk av Hanne Kullerud Nielsen