Når OECD nå heiser fram sykefraværserfaringene i Nederland som en «suksesshistorie», må det leses med en kraftig bismak. At treskolandet har gjort noe vi ikke våger å gjøre – å la arbeidsgiverne betale mye mer for de syke – har virkelig hatt sin pris.

Nederland har nemlig ingen IA-avtale, og de som ikke får tilbud om jobb og som først skvises ut av arbeidslivet, er nettopp de sykeste og de eldste arbeidstakerne. Altså det stikk motsatte av det vår egen IA-avtale, der å inkludere flest mulig i aktivt arbeid, har som et hovedmål.

Mens norske arbeidsgivere betaler sykepenger de første 16 dagene før Nav tar over, er det fortsatt full lønn under sykdom for norske arbeidstakere. I Nederland er det arbeidsgiverne som betaler sykepenger de to første årene før landets trygdevesen tar over.

Sykepengene utgjør bare 70 prosent av siste månedslønn. Selv om mange har en avtale med arbeidsgiveren om 100 prosent sykelønn det første året, finnes det altså ingen garanti for ikke å tape penger på å være syk i Nederland. Dette er sannelig ingen modell å ettertrakte for norske arbeidstakere i den videre sykelønnsdebatten.

Det kan virke forlokkende at Nederland har klart å senke sykefraværet fra 10 til under fire prosent med sin ordning. Den har imidlertid store mangler. Landets fagbevegelse peker særlig på utstøtingen av grupper som arbeidsgiverne helst ikke vil ansette, verken som vikarer eller faste medarbeidere. De ser også en fare for at målet om å holde egne ansatte friskest mulig, eller få dem tilbake i arbeid fortere enn svint, i realiteten kan gå ut over de ansatte selv. Det den nederlandske fagbevegelsen velger å kalle en sterk profittorientering, kan medføre en unødvendig sterk belastning på den enkelte som risikerer å bli sykmeldt. Da tjener egentlig ingen på ordningen.

Debatten forut for forhandlingene om en ny IA-avtale har gitt mange innspill. OECD får ha meg unnskyldt, men å gi ros til den nederlandske sykepengereformen, smaker ikke godt i den diskusjonen. Inntil den nye IA-avtalen ligger på bordet, anbefales reformen å bli lagt på sidelinja der den hører hjemme – sammen med den svenske modellen. Det er først og fremst et fullstendig inkluderende arbeidsliv som kan redusere sykefraværet her hjemme. Og dit har vi faktisk ikke kommet enda.