Det er 8.mars og tid for å se hvor langt vi har kommet i kampen for likestilling. Klassekampen presenterer i dagens utgave tall som viser at menn fortsatt har makta i fagbevegelsen. Verst i klassen er LO, der bare tre av ti lokale tillitsvalgte er kvinner. Dette til tross for at halvparten av medlemmene i landsorganisasjonen er kvinner. Noen unntak finnes i LO. Det er kun FO som har flertall av kvinner blant lokale tillitsvalgte, men også HK og Fagforbundet har mange kvinner i sitt apparat. Aller verst er det i Lokomotivmannsforbundet der 100 prosent av de tillitsvalgte er menn, men heller i toppsjiktet av LO er det mange kvinner. I YS og Akademikerne er det 54 prosent og 56 prosent menn, mens UNIO har hele 65 prosent kvinnelige tillitsvalgte i sin organisasjon.

Dette er statistikk som LO bør ta innover seg når de i dag feirer at det er 100 år siden den første internasjonale kvinnedagen ble markert. Det skjedde i 1908 i New York der kvinner kjempet for stemmerett. Det var først to år etterpå at dagen ble vedtatt som i internasjonal kvinnedag, etter forslag fra den tyske sosialdemokraten Clara Zetkin på kvinnekongressen i København.

Det er flere grunner til å markere en egen kvinnedag. Blant annet som en anerkjennelse av at det å sikre sosial fremgang og frihet krever aktiv deltakelse, likestilling og utvikling av kvinner, er en viktig grunn. Men også for det å anerkjenne kvinners bidrag til styrking av internasjonal fred og sikkerhet.

Sammenlignet med kvinner i andre land, har vi kommet et stykke på vei, men hvis vi skal se med kritisk øyne på likestillingen her hjemme, er resultatet ikke fullt så imponerende.

Ikke bare går rekrutteringen til politiske verv trått. Vi har fortsatt vi et kjønnsdelt arbeidsmarked, fortsatt er det store lønnsforskjeller mellom kvinner og menn og vi ser heller ingen økning av kvinner i topplederstillinger. Ifølge en gjennomgang Teknisk Ukeblad har gjort har bare 21 kvinner fått plass i konsernledelsen i landets 20 største teknologiselskaper. De er omgitt av 131 menn. Tre av de ti største selskapene har ikke kvinner i konsernledelsen i det hele tatt.

I en bok som lanseres i dag oppsummerer Ingunn Yssen og Marie Simonsen, likestillingskampen i Norge i dag på denne måten: – Vi er tilbake på 70-tallet. Forfatterne advarer kvinner mot konsekvensene av å få barn. Kvinner med barn kommer dårligere ut på alle indekser både når det gjelder lønn, levekår og lykke, hevder de. Dette har vi hørt fra både Likelønnskommisjonen og Mannspanelet. Mennene løper fra oss på arbeidsmarkedet i det øyeblikket vi føder barn. Ekspertene mener at lengre permisjoner og reduserte stillinger fører til dårligere lønns- og karrieremuligheter i arbeidslivet. Jo flere barn, jo lenger bak på lønnsstatistikken havner mammaen. Da hjelper det heller ikke at mammaene har like høy utdanning og samme yrkeserfaring som sine mannlige kolleger.

Altså er det fortsatt grunn til å markere 8.mars i Norge, selv om høyresiden mener dagen er avleggs. Men for å få til endringer, må vi starte med oss selv og vår egen organisasjon.

I 2008 gav Fafo ut en rapporten ”Kvinner i fagbevegelsen 2008-representasjon i LO og forbundene” som slo fast at to typer verv fortsatt er mannsdominerte. Det var forbundsledervervet og ledervervene i forbundenes grunnorganisasjon.

Dette er viktige posisjoner i likestillingsperspektiv. Ledervervene lokalt er posisjoner som ofte ligger til grunn for representasjon på landsmøter og LOs kongress og dermed også rekrutteringen til mer sentrale verv. Avveiningen mellom arbeid, forpliktelser hjemme og frivillige verv, gjør at kvinner kvier seg til å si ja til slike verv, beskriver Fafo-rapporten. Særlig er det en utfordring for kvinner med små barn. Må man som kvinne være barnløs eller ha voksne barn for å gjøre karriere i LO?

Nei, slik bør det ikke være. Det er viktig at LO, som landets største og viktigste arbeidstakerorganisasjon nå tar seg selv i nakken og ser på kultur og årsaken til at kvinnene i dag overlater til mennene å styre klubbene på arbeidsplassene. Kvinner må oppmuntre hverandre til å ta verv og støtte opp kvinner som tar denne utfordringen.

For selv etter 100 år med markering, er ikke likestillingskampen vunnet!

Den har så vidt begynt.