Velferdsstaten står sterkt i den norske befolkningen. Hovedårsaken til det er naturligvis at offentlig sektor leverer det den skal. Alt kan naturligvis bli bedre. Men stort sett er vi fornøyd med skolen og barnehagen; eldreomsorgen og sykehusene. Vi har tillit til politi og rettsvesen, og kollektivtrafikken er vel ikke så mye mer upålitelig enn SAS og Norwegian. Selv om vi syns ti minutters venting på buss eller tog er en katastrofe, mens en times forsinkelse på flyturen mer eller mindre er som forventet.

Denne troen på samfunnsmodellen vår gir seg også utslag i meningsmålinger. Mange er villige til å betale mer skatt hvis vi er trygge på at pengene går til bedre offentlige tilbud. Omformulerer vi problemstillingen får vi fort svar som kan oppfattes som at folk ønsker konkurranseutsetting, privatisering og lavere skatt.

Vi i arbeiderbevegelsen liker å si at velferdsstaten er et ideologisk prosjekt. Vi snakker om holdninger og verdier. Det er å bruke store ord. Sannheten er at vår organisering av samfunnet er en fornuftig bruk av felles ressurser. Den sikrer ikke bare de som betaler mest skatt og avgifter et godt tjenestetilbud, men ivaretar også de som av forskjellige årsaker ville falt utenfor i et rent markedsliberalistisk samfunn. Det bidrar til mindre forskjeller og sosial stabilitet, noe alle er tjent med.

Et velferdssamfunn basert på ideologi ville aldri akseptert privat barnevern, alternative skoler eller mengden av privatiserte velferdstilbud. Da hadde tenner og begravelser også vært en selvfølgelig del av offentlig sektor. Og da hadde man ikke hatt problemer med å forklare hvorfor en barnehage må være kommunal hvis de ansatte har minst like gode lønns- arbeidsvilkår og barna et like bra tilbud i den private. Da er det prisen foreldre og det offentlig må betale som vil være avgjørende for hva som er den fornuftige løsningen. Og hvis det er slik at det private alternativet blir dyrere fordi eierne skal ta ut profitt, er svaret åpenbart. Men det har ingenting med ideologi å gjøre.

Den pågående debatten som blant andre SVs nestleder Bård Vegard Solhjell og utenriksminister Jonas Gahr Støre har dratt i gang om middelklassens holdning til velferdsstaten er viktig. Det er åpenbart at de fleste av oss over tid ikke vil betale for noe vi ikke får noe igjen for. Og det blir ekstra tydelig hvis du i tillegg må kjøpe private løsninger fordi det offentlige svikter. Så enkelt, og så vanskelig er det.