FO er et annerledes forbund på flere områder. Ikke bare går de imot det formaliserte faglig-politiske samarbeidet med ett parti, nemlig Arbeiderpartiet. FO er også det forbundet som står nærmest de helse- og sosialpolitiske spørsmål i samfunnet. Med grupper som barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere har de viktige oppgaver i velferds-Norge. De skal sørge for at kommune og stat yter gode velferdstilbud til innbyggerne.

Men en ting er selve yrkesutøvelsen, en annen ting er den rollen de har som sosialpolitiske påvirkere. På kongressen i Trondheim ble kampanjen «Uredde stemmer» presentert. Med dette prosjektet vil FO at medlemmene skal gå sammen om ting de brenner for, avdekke svikt i velferdsstaten og eventuelt sette søkelys på disse svakhetene i media. Man skal ha stemmer som ikke er redd for å si fra om kritikkverdige forhold.

Dette er nødvendig og viktig. Det har vært tider hvor politiseringen av sosialarbeiderrollen har vært mer framtredende. Man så det som sin plikt å si fra om kritikkverdige forhold. Men tidene forandrer seg og klimaet for sosialpolitiske utspill har gått i bølger.

Undertegnede har opplevd en høyere sosialpolitisk temperatur innen FOs organer enn det som var tilfellet på kongressen i forrige uke. Det var ikke veldig mye å skrive om etter den helse- og sosialpolitiske delen av prinsipprogrammet var over. En av de gamle traverne sa det slik til LO-Aktuelt: «Før var det en del av sosialarbeiderrollen å være et kritisk korrektiv innen sosialpolitikken. Nå må det et sentralt initiativ til for at det skal skje». En annen mente det var mye innpakning og lite innhold. En tredje påpekte fra talerstolen at «mister vi evnen til samfunnskritikk, mister vi evnen til å forandre verden».

Uansett hvor initiativet kommer fra, må man se positivt på at FO nå lanserer «Uredde stemmer». Forprosjekter er allerede gjennomført, nå gjelder det at mange lokale røster roper ut når de ser svikt og svakheter ved velferdsstaten. Sosialarbeidere jobber tross alt med utsatte grupper, og vil ofte være de første til å se mangler og svake sider ved systemet.

Den sosialpolitiske pådriverrollen skal vel egentlig være en integrert del av det å være sosialarbeider. Det er en del av demokratiet at medarbeidere sier fra når noe er galt i velferdssamfunnet. La oss håpe at FO lykkes med sitt prosjekt og igjen vil komme på offensiven i rollen som vaktbikkje for velferdsstaten. Brukerne av tjenestene fortjener det.