Sinte arabere på tv. Det har vi sett utallige ganger. Det er faktisk omtrent det eneste vi har sett når det er tv-innslag fra Midt-Østen eller Nord-Afrika: Kaukende folkemengder og innimellom sedate statsledere i uniform eller beduindrakt i løs prat fra en forgyllet Chesterfield.

Slik er det, og slik vil det alltid bli. Det er en umulig tanke at det disse hordene på gata i Kairo kauker etter er demokratisk parlamentarisme og ny grunnlov. Det kan de umulig ha forstand til. De er jo analfabeter og trosfanatikere. De lever på under to dollar dagen. Deres eneste beveggrunn er «varierte trosretninger bunnfrosset i arabiske sjeler», som min kollega her på Fri Fagbevegelse skrev på kommentarplass før helgen. De vil bare ha mer brød og mindre skatt; Det kan da umulig være Demokrati de gauler der nede!

Det trodde vi. Det var før vi hadde sett timevis av Al Jazeeras 24-timers livesending fra Tunisia og Egypt og hørt analysene fra araber etter araber, i og utenfor folkemengden, fra gater, universiteter og tv-studio, De er velformulerte, rolige, analytiske.

Det kontrasterer skarpt mot TV2 og VG-netts kaukende horde, filmet på avstand, med en tøff og hvit reporter i fokus. Helst med litt norsk blod i panna.

Da soldatene rundt Tahrir-plassen begynte å bli aggressive for noen dager siden, ble ikke folk redde. De hadde forventet litt riflerasling. Isteden bøyde folkemengden seg til bakken i bønn. Soldatene roet seg.

«Man» advarte mot at den islamistiske mobben som en slags naturlov ville rette sin aggresjon mot Egypts koptiske kristne. For å unngå denne propagandamanøveren, dannet kopterne på Tahrir-plassen en menneskelig lenke rundt sine muslimske landsmenn i bønn.

USA og Israel advarte som forventet mot en islamistisk revolusjon i Egypt. At religiøse fundamentalister ville kuppe opprøret, slik det skjedde i Iran i 1979. Det muslimske brorskap svarte med pressemeldinger som gir full støtte til Mohamed ElBaradei, en ikke-religiøs leder, vinner av Nobels fredspris (2008) og mulig presidentkandidat. De ønsker ikke noe prestestyre som i Iran, sier Brorskapet, men parlamentariske demokrati og respekt for menneskerettighetene.

Araberne er naturlige kvinneundertrykkere, har vi lært gjennom vår europeiske indoktrinering. Men kvinnene deltar for fullt på Tahrir-plassen, med og uten heldekkende hodeplagg. En kvinne kledt i niqab, slik at vi bare ser øynene hennes, sier til kamera at det er på tide med demokrati og frie valg.

De roper ikke på brød og skattelette, men demokrati. For ikke å stjele mediatrykket fra sine søstre og brødre i Tunisia holdt egypterne tilbake sitt eget opprør til president Ben Ali hadde rømt. De viser en selvdisiplin som tyder på at dette er bedre planlagt enn den vestlige politikereliten kan forestille seg. Flere venter på at egypterne skal bli kvitt Mubarak: Yemen, Jordan, Bahrain, Marokko og Algerie. De har stilt seg pent i kø slik at tv-teamene, og vi, skal få tid til å henge med.