Til frifagbevegelse.no i går sa LO-leder Roar Flåthen: «Hvis klimamålene gjør at vi ikke kan utvikle ny industri i Norge og kanskje heller må stenge ned deler av verdens mest miljøvennlige industri og flytte virksomheten til land med langt dårligere miljøstandarder, er det helt uakseptabelt. Det er heller ikke miljøet tjent med, sier Flåthen.»

Til Aftenposten i dag utdyper han standpunktet: «Vi ser nå at politikerne har undervurdert hvor vanskelig det er å få ned utslippene av klimagasser i Norge. Å kutte så mye som 2/3 nasjonalt blir for kostbart og utfordrende. Vi trenger nå en mer realistisk tilnærming til hvor stor andel av klimakuttene som skal tas i Norge.»

LO har vært blant de fagbevegelsene i verden som har vært lengst framme når det gjelder klimaspørsmålet. Allerede i 2007 lanserte de en klimastrategisk plan. Norsk LO var helt fremst i verden. Den ble fornyet i fjor. Her skriver LO blant annet: «Industrien må fortsatt bli bedre, men det løser ingenting om norske krav til reduserte utslipp medfører karbonlekkasje, dvs at produksjon flyttes til andre land med lavere krav til utslipp.»

Det er lett å være enig i Flåthens standpunkt når det gjelder flytting av industri. Det som i klimaplanen blir betegnet som karbonlekkasje, er ingen tjent med, men når Flåthen følger opp med ønske om å fravike klimamålene blir det verre.

Problemet med den globale klimapolitikken er å få til forpliktende kutt. Alle peker på at de andre bør kutte, men ikke en selv.

Dette er tragedien etter nederlaget i København for et og et halvt år siden. Klimatoppmøtet klarte ikke å få til en forpliktende oppfølging av Kyoto-avtalen.

Så når Flåthen nå i realiteten peker på at det er noen andre som må ta kuttene, melder han seg på i den samme leken som de fleste andre land i verden. Kutt hos naboen.

For å unngå en klimakatastrofe er det nødvendig med tiltak som svir.

Og først av alt må en kaste over bord den mest skadelige av alle forestillinger om at det er mulig å håndtere klimaproblemene med fortsatt vekst.