I samhandlingsreformens ånd skal folk ikke lenger oppta sykehussenger, men behandles der de bor. Helseforetakene er i full gang med å spare vekk sengene sine i psykiatrien. Det går mye raskere enn å bygge opp lokale tilbud i form av poliklinikker og ambulante team.

Psykiatrien har alltid hatt lav status. Nå som opptrappingsplanen for psykisk helse er over, framtrer et kjent mønster: Psykiatrien taper mot kreft- og hjerteavdelingene i kampen om helsekronene. Med samhandlingsreformen får denne skjevheten en ekstra omdreining. Riset bak speilet i denne reformen er bøter på inntil 4 000 kroner døgnet for kommuner som ikke er i stand til å ta imot utskrivningsklare somatiske pasienter. For psykisk helsevern finnes det i dag ingen lignende økonomiske virkemidler.

Det økonomiske insentivet som skal bidra til at kommunene ruster opp sine tjenester gjelder altså ikke psykisk sykdom. Når vi vet at kommunene nå drukner i nye oppgaver, kan det ikke overaske noen om de prioriterer de oppgavene det svir økonomisk ikke å få til. Altså kan samhandlingsreformen komme til å virke mot sin hensikt: mangel på forebyggende tiltak og lavterskeltilbud kan resultere i at du må bli svært syk før det er hjelp å få.

Fag og politikk kolliderer i den utviklingen som nå foregår. Politisk svinger pendelen vekk fra langtidsopphold på døgninstitusjoner. Behandling og oppfølging skal skje så nært pasienten som mulig. Naivt, mener fagfolk. De peker på at det trengs differensierte tilbud. Uavhengig av internasjonale trender og ideologisk slagside trengs et hjelpeapparat som spenner over hele spekteret fra langtids opphold i spesialisthelsetjenesten til dagtilbud man oppsøker selv. Konsekvensene av den nedbyggingen som nå pågår vil bli dramatiske, advarer fagfolk. Overlege ved Psykiatrisk divisjon i Helse Bergen, Jan Øystein Berle, er en av dem som har mistet sengeplasser. «Vi vil se pasientene igjen når de havner på sikkerhetsavdeling», sier han til fontene.no.

Han legger til: «Kompetente fagfolk ser det som økonomene og byråkratene ikke ser. Nemlig at psykiatri ikke kan rasjonaliseres på samme måte og i samme grad som med kikkhullsoperasjoner i kirurgien.»

Dessverre velger mange av de kompetente fagfolkene Berle snakker om å holde munn. I et felt der fagmiljøer raseres etter få års drift og omstilling er tidens melodi, opplever både ansatte og tillitsvalgte at det er farlig å snakke for høyt. De vet at det blir møtt med anklager om at de kjemper for egne arbeidsplasser, ikke for pasientenes beste. Det er risikabelt å bryte med disiplineringskulturen. I verste fall blir du veid og funnet for lite omstillingsvillig ved neste korsvei. Dermed blir dette et drama som utspiller seg utenfor overskriftene og tv-studioene.