Ta maten. Du blir mett, men det er sjelden en stor nytelse. Ingenting negativt om fish and chips, men gourmet blir det aldri. London-drosjene havner i samme kategori. Her snakker vi ikke Mercedes! Men de fungerer helt greit og det er imponerende hvordan fem personer kan sitte relativt komfortabelt i baksetene. Men da er det naturligvis ikke mye plass til bagasje. Vinduene dugger og du er godt fornøyd når turen er ferdig; spesielt hvis du er plassert mot kjøreretningen. Og i tråd med sitt solid forankrede klassesystem kommer hovedmodellen i klassene bronse, sølv og gull.

Hotellene er som maten og drosjene. De fungerer. Ikke mye plass å boltre seg på mellom seng og vegger. Det er vinter og du kan velge mellom å fryse deg halvt fordervet ved å ha vinduet åpent, eller føle den trykkende varme lufta i et lukket rom. Dyna er et tynt laken eller et tungt sengeteppe. Med sengeteppet kan jeg ha vinduet åpent som jeg liker best. Men spesielt behagelig er det ikke. Det er vann i dusjen, som sildrer forsiktig. Og det går fem minutter før det varme vannet finner fram til etasjen hvor jeg er plassert ett eller annet sted i et mylder av ganger.

Frokosten overrasket med å være noe mer enn toast og marmelade. Men baconet var en tørrstekt skinkevariant. Eggerøren oppsmuldret, men smakte bedre enn mye annet.

Det fine med lave britiske lønninger er at mange mennesker jobber for å gi deg god service. Og det fungerer som oftest slik det skal. Men ikke spesielt kjapt og effektivt, og veldig sjeldent med et smil. Men de gjør nå jobben sin.

Fotball kan de derimot; i hvert fall nesten. Det er ikke så mange britiske spillere på de beste lagene. Og stadig flere av klubbeierne bor i andre land. Draktreklamen gir også sitt tydelige budskap om at her er det andre enn britene som regjerer. Men de mener fortsatt at de har verdens beste landslag. Selv om de sjelden får vist det når det virkelig gjelder.

Og det er i hvert fall britisk, etter mitt hode.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 4/2012)

sym