– Som representanter for det nyeste medlemmet av ILO var delegater fra Sør-Sudan til stede da generaldirektør Juan Somavia nylig åpnet den årlige kongressen i Geneve. Og nesten som på bestilling rettet han i sin tale oppmerksomheten spesielt mot en rekke av de problemene som rangerer høyt på listen i den nye, østafrikanske staten.

– Vi har en dagsorden som går rett inn i kjernen av våre samfunns uro og usikkerhet: ungdomsarbeidsløshet, sosialt sikkerhetsnett og retten til arbeid, sa han til de bortimot 5.000 representantene fra 184 medlemsstater, som var samlet i FN-bygningens store kongressal.

Etter flere års frihetskrig, fikk Sør-Sudan, som for det meste er kristent, selvstendighet 9. juli 2011, etter at en folkeavstemning hadde skapt flertall for å skille landet ut fra det muslimske Sudan i nord. Mindre enn ett år senere ble Sør-Sudan medlem i ILO. Det skjedde 19. april og 25. mai aksepterte landets nye utenriksminister og statsråd for internasjonalt arbeid, Nhial Deng Nhial, formelt å etterleve forpliktelsene i ILOs charter.

– Utviklingen viser at det nye styret i hovedstaden Juba tar arbeidernes rettigheter på alvor og det viser også en vilje til å samarbeide med fagbevegelsen for å skape intern stabilitet i den nye staten, er analysen fra den egyptiske journalisten Asmaa al Husseini, som følger situasjonen i Sør-Sudan tett.

Uavhengig fagbevegelse i Juba

Inntil folkeavstemningen og selvstendigheten i fjor, var de sør-sudanske arbeiderne organisert i SWTUF (Sudanese Workers’ Trade Union federation), som også hadde kontorer i Juba og flere andre byer i sør. Men SWTUF har i årtier hatt store problemer med å framstå som uavhengig faglig organisasjon.

Da Sudans nåværende leder, Omar al Bashir, tok makten ved et ublodig kupp i 1989, la han øyeblikkelig ned all eksisterende fagbevegelse. Og da SWTUF gjenoppstod tre år senere, skjedde det under kraftig styring fra regjeringen i Khartoum. Den nåværende generalsekretæren for SWTUF, Ibrahim Gandour, har ved flere anledninger sagt at Sudan har en fri fagbevegelse, som uavhengig av regjeringen snakker arbeidernes sak.

I motsetning til dette hevder flere menneskerettighetsadvokater at SWTUF i alle praktiske forhold fungerer som talerør for det regjerende Nasjonale Kongresspartiet. Som illustrasjon påpekes fra partiet at den streikeretten som sudanske arbeidere oppnådde under den demokratiske utviklingen i 80-årene og som ble annullert ved kuppet i 1989, aldri er blitt gjeninnført.

Det unge Sør-Sudan arvet denne fagforeningsstrukturen fra det gamle regimet, og ved åføye en ekstra S til navnet oppstod South Sudanese Workers’ Trade Union Federation som nasjonalt forbund ganske kort etter uavhengigheten. SSWTUF fungerer innenfor rammene av den nye forfatningens artikkel 25, som nettopp legger vekt på forsamlings- og organisasjonsfrihet. Helt fra starten har SSWTUF brukt sin nyvunne innflytelse til å skape grunnlag for ny lovgivning. Forbundet har stilt forslag til sikring av eldre borgeres pensjonsrettigheter, og det gjør en ekstraordinær innsats for å begrense et av regionens store problemer, nemlig barnearbeid.

Regjeringen inviterer til samarbeid

Reformpresident Salva Kiir Mayardit og regjeringen i Juba har helt siden uavhengigheten invitert SSWTUF til samarbeid. Etter deres mening er dette med på å gi Sør-Sudan internasjonal legitimitet som spirende demokrati, og innad skaper det en stabilitet som er sterkt nødvendig for den fattige staten.

Og dette har straks funnet sympatisk forståelse i Den internationale faglige sammenslutningens Afrika-avdeling (ITUC-Africa). Sammen med East Africa Trade Union Confederation (EATUC) gjennomførte organisasjonen en delegasjonsreise til Juba i mai måned, og uttrykte da sin støtte til den lokale fagbevegelsens rolle i oppbygningen av den nye staten, og ikke minst dens bidrag til å stabilisere situasjonen.

Kwasi Adu-Amankwah, som stod i spissen for delegasjonsreisen til Juba, oppfordret regjeringen til å støtte SSWTUF for å sikre de Sør-Sudanske arbeidernes rettigheter, og litt senere i måneden fulgte den sørsudanske arbeidsministeren, Helen Achiro, opp ved å oppfordre ILO til å plassere et kontor i Juma for å overvåke utviklingen.

– Den sørsudanske fagbevegelsen arbeider under vanskelige betingelser, fordi landet nettopp er kommet ut av en konfliktsituasjon, sa Achiro den gangen.

Oljeinntektene mangler

Men et blikk på landets arbeidsmarked avslører raskt, at både regjeringen og SSWTUF står overfor massive vanskeligheter.

Landet er nesten dobbelt så stort som Norge og 83 % av en befolkning på vel 8,2 millioner lever utenfor byene, der de primært livnærer seg ved landbruk med heller lav produksjon og ofte uten lønn- og pengeøkonomi. Ifølge en rapport fra UNICEF, som ble offentliggjort i desember i fjor, lever 51 % av landets befolkning under fattigdomsgrensen. Vel 45 % har ikke adgang til rent drikkevann og 14 % av barna dør før de fyller fem år.

Ser man mer spesielt på arbeidsmarkedet, ligger den offisielle ledigheten på 13 %, men tar man med den delen av arbeidsstyrken, som har gitt opp håpet og ikke lenger er aktivt arbeidssøkende, ligger tallet tettere på 21 %. Og arbeidsstyrkens sammensetning gir heller ikke de beste forutsetninger. 9 av 10 arbeidere står helt uten kvalifikasjoner, og kun 2 % kan fremvise en videregående utdannelse av noe slag – to tredeler av aldersgruppen 15-24 år inngår i arbeidsstyrken i stedet for å gjennomføre en utdannelse.

Dette bildet ser ut til å forverre seg, fordi økonomien stuper. Store grupper flyktninger vender stadig hjem til Sør-Sudan og søker arbeid uten at det er arbeid å få. Og fordi konflikten med naboen Sudan i nord langt fra er avsluttet, er økonomien under hardt press.

Det absurde i situasjonen er at Sør-Sudan på papiret er relativt velhavende. Sudan som et hele har store oljeforekomster i undergrunnen, og ved delingen i fjor, gikk omkring tre firedeler til den nye staten i syd. Men utskipningen av oljen foregår gjennom rørledninger til havnebyen Port Sudan i nord, og fordi betalingen for denne ytelsen ennå er uavklart, har styret i Khartoum siden januar blokkert for enhver oljetransport. Det betyder at Sør-Sudan har mistet 98 % av sine inntekter utenfra.

– Regjeringen har vært nødt til å skjære drastisk i alle offentlige budsjetter, forklarer Asmaa al Husseini. – Departementenes utgifter er blitt halvert, og det investeres kun i infrastrukturprosjekter, som forventes å styrke økonomien på kort sikt.

Dette er ikke det beste utgangspunktet for SSWTUF og de mange reformplanene. Landets oljeindustri, som er den eneste med industriarbeidere i et noenlunde antall, ligger stille, og framtidsutsiktene er usikre. Men på denne bakgrunnen, ser mange observatører det som et lyspunkt at SSWTUF overhodet eksisterer som selvstendig fagbevegelse, for det gir Sør-Sudan det demokratiske utgangspunktet som verdenssamfunnet også vil skjele til, når beslutningen om å hjelpe den unge staten på bena skal treffes.

– På den bakgrunnen er Sør-Sudans medlemskap i ILO ikke lenger bare en tom gest. Det er en forbindelse til resten av verden, sa landets pressede finansminister, Kosti Manibe, tidligere i måneden. – Sør-Sudan vil holde ut så lenge det skal være. Vi har ingen planer om å kollapse slik visse mennesker, som ikke vil oss godt, gjerne vil tro. Vi har ingen planer om å dø.