– Det som er litt dritt, er når jeg har sagt ja til en firetimers vakt en lørdag, og de ringer noen timer senere og trenger Terje til et tolv timers skift, sier Beate Erlandsen Solhaug over kaffekoppen. En kort spasertur unna velter store, våte dampskyer opp i fra pipene til Becromal Norways fabrikk. Om en time skal Terje Johannes Solhaug, «gubben», som det heter i Notodden, gå på kveldsskiftet, betjene maskinene som oksiderer aluminiumsfolie med strøm. Folien brukes senere i kondensatorer. Becromal øker omsetningen hvert år, og har god bruk for sine ansatte.

– Jeg fikk telefon i dag morges, og kunne vært på jobb før ettermiddagsskiftet også, sier Terje. Selv om han jobber full tid og kona 68 prosent, blir det ofte han som sier ja når de ringer fra jobben og vil ha noen til å jobbe ekstra, mens hun tar seg av barna. Det gir mest i lommeboka.

– Kunne tenke meg å jobbe 80 prosent. Da ville jeg ha passe med penger, samtidig som jeg føler at jeg ville hatt hodet over vannet hjemme, sier Bente.

Becromal er ikke lønnsledende i sin bransje. En maskinoperatør i den italienskeide bedriften tjener likevel betydelig mer enn en personlig assistent i pleie- og omsorgstjenesten i Notodden kommune.

Bente og Terje stikker hodene sammen og regner litt på det. Om man baker sammen grunnlønn og skifttillegg eller kvelds- og helgetillegg og deler på antall arbeidstimer, ender de opp med en timelønn på henholdsvis 165 og 143,99 kroner. Beate tjener med andre ord 87 prosent av Terjes timelønn, omtrent akkurat hva den nasjonale statistikken sier.

Ekteparet har også en annen ting til felles med statistikken: Yrkene de har valgt er svært typiske for deres kjønn.

– Av de 36 som jobber i produksjonen, er én kvinne, forteller Terje.

Kvinner tjener 15 prosent mindre enn menn i timen. Justert for deltid ligger kvinners lønnsinntekt 37 prosent lavere enn mennenes.

– Lønnsgapet mellom kvinner og menn har ligget stabilt siden 1980-tallet. Det er en ganske gjenstridig virkelighet, sier Anne Enger til Fagbladet.

Til daglig er Enger fylkesmann i Østfold. Nå er hun i ferd med å sluttføre arbeidet med Likelønnskommisjonens rapport. 1. mars skal kommisjonen presentere sitt arbeid om lønnsforskjeller mellom kvinner og menn for regjeringen – hva som er galt, og hva man kan gjøre med det.

Enger snakker om «vertikal og horisontal segregering» i arbeidslivet. Vertikal segregering vil si at gutter og jenter velger ulikt på skolen, og ender opp i ulike jobber som voksne. Horisontal segregering betyr at menn opparbeider seg mer ansiennitet enn kvinner, og at flere menn blir ledere.

– Mennene drar fra etter at de har blitt fedre. Lønna er rimelig lik til man er cirka 25 år, så ser vi et gap. Det har gjerne med fødselspermisjon å gjøre. Da tjener menn litt mer, så blir det lettere at det er kvinnene som velger å jobbe deltid, i tillegg til at mennene jobber mer, får opprykk og høyere lønn, sier Enger.

Resultatet kan man lese i statistikken. Kvinner tjener 84,7 prosent av hva menn gjør i timen, viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) fra 2006.

Men i virkeligheten er lønnsforskjellene større. SSB regner nemlig om deltidsansattes lønn til såkalte «heltidsekvivalenter», altså det de ville ha tjent om de hadde jobbet heltid, for å kunne sammenligne heltids- og deltidsansattes lønn. Hvis man tar høyde for at kvinner jobber mer deltid enn menn, blir forskjellen større.

(Og nå snakker vi fremdeles bare om lønn. Menn har i tillegg mer kapitalinntekt enn kvinner – særlig noen få, rike menn. Men det er en annen historie.)

Tall fra 2005 viser at norske menn har en samlet inntekt på 408 milliarder kroner, mens kvinner har en samlet inntekt på 258,4 milliarder. Det vil si at kvinner har en samlet inntekt som ligger 37 prosent lavere enn mennenes. Mye av forskjellen kan tilskrives kvinners deltidsarbeid. Når det tas hensyn til arbeidstid og antall utførte timer, tjener kvinner 15 prosent mindre enn menn.

– Det har ofte sammenheng mellom lavlønte og kvinnedominerte yrker, men det er ikke så enkelt lenger. Forskjellen i timelønn mellom kvinner og menn er størst for de som har mer enn fire års høyere utdanning, sier Enger.

– Det første utretningsarbeidet om lønnsforskjeller mellom kvinner og menn ble gjort allerede i 1949. Hvorfor er dette så vanskelig?

– Jeg er slått av kompleksiteten i dette. Et forslag virker greit på en måte, kan ha sideeffekter som virker annerledes. Selv om man i prinsippet er enige om målet, er det et komplisert spørsmål med mange motstridende interesser, svarer Enger.

Ulikhetene i inntekt gir også utslag i pensjonsutbetalingene. Kvinner utgjør 60 prosent av alders- og uførepensjonistene, men kvinnenes gjennomsnittlige pensjon er bare 74 prosent av det menn får utbetalt. Ni av ti minstepensjonister er kvinner.

– En av ti menn og halvparten av kvinnene er i dag minstepensjonister. Jeg vil gjerne tilføye for egen del at dette ikke passer med det jeg oppfatter som rettferdighet, sier Likelønnskommisjonens leder.

Ni av ti minstepensjonister er kvinner.

– De fleste er enige om at kvinner i dag både har rett og plikt til å forsørge seg selv, og å delta i samfunnet på lik linje med menn. Men selv om vi etter hvert har fått en høy andel kvinner i arbeidslivet, jobber mange av disse kvinnene deltid fordi det moderne arbeidslivet er utformet slik at det er vanskelig å få familien til å henge sammen når begge foreldrene skal jobbe fullt. Da er det ofte kvinner som velger å være hjemme – det er mer «naturlig». Selv om dette er i endring, er hovedmønsteret veldig tydelig, sier Jorun Solheim.

Solheim er antropolog og ansatt som forsker ved institutt for samfunnsforskning i Oslo. I høst ga hun ut boken «Kjønn og modernitet», som handler om hvordan fremveksten av det moderne industrisamfunnet er vevd sammen med sterke forestillinger om kjønnsrollene.

– Vi tenker om kjønn på en måte som vi har arvet fra tidligere tider, mener forfatteren.

Solheim mener det er en feiloppfatning at kvinner gikk ut i jobb på 1970-tallet.

– Mange tror at kvinner alltid hadde vært hjemme inntil da, men i realiteten hadde det bare vært slik de siste 100 eller 200 årene. Derfor er det riktigere å si at kvinner gikk tilbake til arbeidslivet.

– Hvorfor henger dette så sterkt igjen i oss? Hvorfor er det så vanskelig å få til endringer?

– Det er jo tusenkronersspørsmålet. Men når vi ser hva som skjer når mennesker fra andre kulturer kommer flyttende, blir det veldig tydelig at familietradisjonene sitter veldig sterkt i oss. Det holder ikke å flytte til et annet land for å forandre på det. Kulturen virker rett og slett veldig sterkt på oss.

Antropologen vil ikke våge seg på noen «oppskrift» på hvordan dette kan endres.

– Men de som jobber med å utforme politikken, må på et vis ta høyde for situasjonen slik den er i dag.

Åtte av ti menn vil at kvinner skal få større lønnstillegg for å oppnå likelønn.

– Den aller største utfordringen når det gjelder å få til likelønn, er å få endret holdningene til lavtlønte yrker og kvinnedominerte grupper, sier Fagforbundets 1. nestleder, Gerd Kristiansen.

Et av de viktigste tiltakene for å få til likelønn er ifølge nestlederen å få flere kvinner over i heltidsstillinger. Kristiansen mener at hvis man klarer å avskaffe uønsket deltid, vil det føre til mindre inntektsforskjeller mellom kvinner og menn. Flere heltidsstillinger er da også et av de viktigste kravene som kom fram under Fagforbundets mange tariffkonferanser i høst.

– Med tanke på tariffoppgjøret, vil sykehusene være avgjørende. Her har vi store forskjeller, noe som henger sammen med at det er her vi finner den høytlønte og mannsdominerte legegruppen.

Et av Likelønnskommisjonens mandater er å utrede hva den såkalte frontfagsmodellen betyr for lønnsforskjellene. Kort sagt medfører frontfagsmodellen at det er hensynet til konkurranseutsatt industri som setter rammen for lønnsoppgjørene. Hvis forhandlingene i industrien medfører en lønnsøkning på for eksempel fire prosent, skal ikke lønnsutviklingen i andre sektorer overstige dette.

Eldar Lior, fylkessekretær for Fellesorganisasjonen (FO) i Aust-Agder, kalte nylig modellen et «fengsel» som hindrer lønnsutviklingen for ansatte i offentlig sektor.

Samtidig anses frontfagsmodellen å være en av årsakene til den norske arbeidslivsmodellens suksess. Ved å være med på å legge til rette for at den konkurranseutsatte industrien skal klare seg i den globaliserte økonomien, viser fagbevegelsen den styrken og samarbeidsviljen som sikrer en fortsatt deltakelse og innflytelse på utformingen av norsk arbeidslivspolitikk.

– Lønnsoppgjørene har gitt et veldig stort etterslep for offentlig sektor, der det er flest kvinner, til fordel for privat sektor, mener forbundsleder Lisbeth Normann i Sykepleierforbundet.

Sykepleierlederen mener at en utvidet frontfagsmodell må legges til grunn for oppgjørene, der flere grupper enn industriarbeiderne er representert. Samtidig er hun overbevist om at lønnsgapet ikke kan tettes innenfor tariffoppgjørene alene.

– Det er en politisk sak som krever politiske tiltak. Vi forventer at Likelønnskommisjonen og regjeringen kommer med en handlingsplan med tidfestede mål og midler til å nå målene.

Gerd Kristiansen tror derimot ikke at frontfagsmodellen som sådan er et hinder for likelønn.

– Jeg tror ikke dette spiller noen stor rolle. Det viktigste er å utjevne forskjeller mellom høyt- og lavtlønte, og det er ingen ting som tilsier at dette ikke er mulig innenfor denne modellen, sier hun.

Kristiansen legger til at å gi opp frontfagsmodellen vil kunne ha store konsekvenser for hele den norske økonomien – og dermed også de lavtlønte gruppene som for en stor del er organisert i Fagforbundet.

– Vi må se lønna i offentlig sektor i et helhetlig samfunnsperspektiv, oppsummerer hun.

Menn i arbeid jobber i snitt 37,7 timer i uka. Kvinner jobber 31,3 timer.

– Jeg har vel hatt høyere lønn enn deg én gang. Nesten godt at det ikke er slik lenger. Det føltes litt rart, sier Bente Erlandsen Solhaug.

Utenfor Becromal Norway har ektemannen iført seg kjeledress og arbeidsstøvler. Hun har fri. De to poserer for fotografen utenfor fabrikken før Terje skal forsvinne inn til kveldsskiftet. En annen forskjell mellom gubben og kjerringa, merker han seg: Terje får arbeidsklær av jobben, mens Bente må holde seg med arbeidstøy selv.

– Det er jo penger det og, mener han.

– Vil du si at du som mann tjener på at du har den beste lønna?

– Nei. Det vil jeg ikke si. Selv om vi har forskjellig bankkonto, er vi jo sammen om regningene som skal betales.