– Nå skal jeg streike, sier forbundsleder Erna Hagensen.

Hun har har hatt hendene fulle med media den siste tiden, men i dag følte hun behovet for å vœre sammen med medlemmene.

– Jeg ser at kampviljen enda er stor, og det er viktig for en forbundsleder – å vite at man har medlemmene i ryggen.

Enkle men tydelige krav

- Hva er vi?

- Vektere!

- Hva har vi?

- Ansvar!

- Gi oss lønn for ansvaret!

Vekternes rop forhøyes av akustikken fra bygningene nedover Karl Johan. Noen forbipasserende finner det passende å mumle ”Slutt å streik a”, mot toget, men haster fort videre. De aller fleste av tilskuere, gående og sittende, har halvåpne munner, gjerne med antydning til et smil.

Fremst i toget

Ved siden av NAF-parolen, med ryggen til Erna Hagensen i forkant går Keth–Iren Myrset. Hun har tatt med seg sine to Staffordshire bull terriere, Fillip og Sophie, for anledningen.

- De er med og streiker sammen med meg, for de synes at mamma må få mer penger.

- De er jo tross alt vakthunder, sier en vekterkollega ved siden av Keth- Iren.

Toget stopper opp på plassen med Tigeren, foran inngangen til Østbanehallen. Hagensen klatrer opp på høyeste platå på murtrappa, forbi noen ungdommer i caps som skriker ”Fuck vektere”, og vender seg mot sine medlemmer. Selv om de fleste sliter med å høre hennes budskap i støyen fra mylderet rundt sentralbanestasjonen, får de alle med seg den siste oppfordringen fra Forbundslederen.

– Ikke gi opp!