– Dessverre merker jeg at det ikke er noe folkekrav å hjelpe dem som står utenfor arbeidslivet. Det er en utbredt forestilling i mange kretser at det å kjempe for fattige er det samme som å gjøre det mindre lønnsomt å jobbe.

Det sier SV-politiker Karin Andersen. I dag ble hun utropt til Årets Fattigmann under Foreningen Fattignorge sitt fattigdomsseminar i Ålesund. Lederen av Stortingets arbeids- og sosialkomité får prisen som en hedersbemerkning for innsatsen på brukernes side.

– Det hadde vært deilig å se LO aksjonere også for dem som står utenfor arbeidslivet. Jeg synes jeg ser at LO begynner å ta på seg et slikt engasjement. Solidariteten må gjelde dem som ikke har noen mulighet til jobb også, de som ikke har de pressmidlene som fagorganiserte har.

Foreningen Fattignorge er en av brukerorganisasjonene som utfordrer politikere, byråkrater og ansatte i sosialtjenestene til å gjøre noe med fattigdommen. Prisen Årets Fattigmann er ment å løfte fram de gode medspillerne.

Produserer avmakt
Over 330.000 nordmenn mottar uføretrygd. I forfjor fikk dessuten 120.000 innbyggere sosialhjelp, hvorav 50.000 var langtidsmottakere (6 mnd.+), ifølge SSB. Det som opprører Andersen mest er den avmakten som tar dem som faller utenfor.

– Arbeidslivet må presses til å inkludere flere. Det blir helt feil å stramme inn velferdsordningene for å presse folk ut i jobb. Da skaper du bare enda mer avmakt, og et eventuelt steg inn i arbeidslivet blir bare enda vanskeligere.

Det er trist at arbeidsgivere stenger ute jobbsøkere fordi de har gått arbeidsledig i perioder eller tidligere har hatt et rusproblem.

– Avstanden mellom dem som har og dem som ikke har øker. Den som ikke har penger å konsumere for anses som et null. Det ødelegger selvbildet å være fattig. En mister motet.

Samtidig individualiseres ansvaret for fattigdommen. Hvorfor skal vi bruke penger på folk som har kjørt seg selv ut i uføret? Narkomane, spillavhengige, gjeldsofre¿ Det blir opp til den enkelte å «ta seg sammen» og «gripe fatt». Paradokset, ifølge Andersen, blir at jo mer vi retter pekefingre mot folk, jo mer avmakt skaper vi.

Inkassoparadis
Istedenfor å moralisere snakker hun om de konkrete strukturene som produserer fattigdom.

– Se hvor snille vi er mot pengeutlånerne, for eksempel. Banker og selskaper som låner ut flere hundre tusen uten sikkerhet. Det skjer uten at banken selv har noe ansvar, siden banken lett selger gjelda di videre til et inkassobyrå om du ikke kan betale.

– Når du bryter loven, får du en straff og blir ferdig med det. Men havner du i gjeldskrise er det livstidsdom.

Absurd selvstyre
Det er færre fattige enn før i Norge, men de har sakket lenger bakut relativt sett. En viktig årsak er de kommunale sosialhjelpsatsene som i en rekke kommuner har stått på stedet hvil siden starten av 1990-årene og fram til de to siste årene.

En landsdekkende undersøkelse som Fattig-Norge utførte sammen med Fagforbundet og Juss Buss i fjor viser betydelige forskjeller i de lokale satsene. I tillegg bestemmer kommunene helt selv hvilke statlige stønader (barnetrygd, kontantstøtte, stønad ved familieetablering etc.) som oppfattes som «inntekt« og dermed gir avkortning i sosialhjelp.

Absurd, ifølge Andersen.

– La oss si at du tildeles engangsstønad for familieetablering fra staten. De 37 000 kronene er ment på å kjøpe det du trenger for å ha et spedbarn i huset. Så regner kommunen det som inntekt og korter av sosialhjelpen. Det betyr at småbarnsfamilien må bruke av etableringsbeløpet til løpende utgifter, mat osv.

– Foreningen Fattignorge gjør en kjempejobb med å synliggjøre forskjellene i kommunenorge, sier Årets Fattigmann.

Hun hilser velkommen det kommende statlige tilsynet som skal sjekke at sosialhjelpen i kommunene er i tråd med lovverket. Dermed kommer det også på plass en reell klageordning for brukerne.

– Tar dere politikere egentlig fattigdom på alvor?

– Ja, men det trengs nok sterkere lut siden avstanden har økt til dem med god inntekt. Vi har satset for lite på ei arbeidslinje som faktisk virker, som styrker folk. Det kan være vanskelig for oss politikere å forklare hvorfor det tar så lang tid å gjøre noe med fattigdommen. Men en kan aldri gi seg.

Hev de sosiale ytelsene til fattige i hele landet. Forbud mot å stenge strømmen til folk. Restriksjoner på forbrukslån og forbud mot videresalg av gjeld. Løsningene ligger klare for Fattigmannen. Da gjenstår det å gi arbeidslinja et positivt innhold for alle dem som nå gruer seg til å åpne munnen i luka på «sosialen».