”Så lenge Arbeiderpartiet inntar en vaklende og uklar holdning til statskirken. Så lenge kan kirken være trygg,” sa Arnulf Øverland i 1933. Foredragets tittel var: ”Kristendommen den tiende landeplage”.

Få har vært så sterk i sin ordbruk som Arnulf Øverland. Forfatteren så på kampen mot kristendommen som en kamp for sosialismen. I foredraget som ble holdt i Studentersamfunnet i Oslo, tok han også for seg kristendomsundervisningen i skolen.

- Barna blir ”fattige i ånden”, de blir feige, søvnige, lydige – de blir kristne! Dette bør gi anledning til eftertanke. Men fremfor alt bør man ikke tillate seg å forsvare statskirken og religionsundervisningen med det resonnement, at man i alle fall har kontroll over prestene, men ikke over legpredikantene og at frimenighetene vil ta overhånd hvis statskirken oppheves. For det er ikke vi som fører kontroll med prestene, det er prestene som fører kontroll med oss og våre barn, sa Arnulf Øverland.

Arbeiderparti-kjempen Martin Tranmæl som også i flere perioder satt i LO-sekretariatet, var ikke uenig i sak, men likte dårlig Øverlands bitende argumentasjon. Martin Tranmæl var ikke selv troende, men han hadde dyp respekt for at religion var en privatsak og skulle behandles anstendig.

”Det som støter oss i Øverlands antireligiøse agitasjon er hans manglende respekt for andre og hans hatske og beske fremstillingsmåte,” skrev Arbeiderbladets redaktør. Han måtte tåle å bli stemplet som småborgerlig. Og forfatteren Helge Krog skrev at ”Tranmæls kommentar til prosessen virker som den var kommet fra Lutherstiftelsens småskrifter. Det er en for hele Arbeiderpartiet meget betenkelig ting at hovedorganets redaktør lider av åpenbare angstkomplekser når det gjelder kristendommen”.

Men Arnulf Øverland og hans likesinnede var på mange måter unntakene i et forhold som gjennom hundreår har vært preget av en pragmatisk våpenhvile. Fram til arbeiderbevegelsen begynte å ta form i Norge hadde kirken i mange hundre år vært maktens sosiale alibi. Da Norge ble kristnet for rundt tusen år siden medførte det blant annet at kristenretten ble en del av det vanlige lovverket. I NOUen Staten og Den norske kirken, beskrives utviklingen slik: ”Etableringen av kristenretten medførte at slaveriet opphørte og at det ble gitt garantier for utsatte grupper i samfunnet, blant annet nyfødte, kvinner og tjenestefolk. Omsorgsplikten ble utvidet fra bare å gjelde ætten og innføringen av tiende (skatt) skulle komme de fattige til gode. Klostrene ble sentre for omsorg i form av hospitaler, gjestehus og gamlehjem. Kirkebyggene i hvert sokn ble et lokalt samlingssted der folk kunne møte kirken gjennom prestens virksomhet i gudstjenesten, sakramentforvaltning, forkynnelse og moralsk veiledning. Etter hvert bygde kirken opp sitt eget organisasjonsapparat og skaffet seg store økonomiske ressurser.”

Selv om den nye norske staten ut fra sin tid – 1814 - var en liberal og demokratisk rettsstat så var det ”middelalderens” verdier som styrte kirken. Og det var først i 1845 at dissenterloven ble vedtatt og det ble mulig å melde seg ut av statskirken. Kirken var en del av statens maktapparat. ”Kulturelt, sosialt og rettslig var religion, stat og samfunn vevd sammen,” understrekes det i NOUen. Det var denne kirken den gryende arbeiderbevegelsen måtte forholde seg til. Men i utgangspunktet var det ingen klare fronter. Og Marcus Thrane som stod for mye av nybrottsarbeidet i sine forsøk på å organisere fattigfolk og arbeidere, var selv teologistudent.

”Thranitterbevegelsen var en ekte grasrotbevegelse, tuftet på kristen grunn og representerte en unik sjanse for kirken til å alliere seg med de små og undertrykte i deres krav om demokrati og sosial rettferdighet. Men kirken delte regjeringen syn på thranittene som farlige radikalere. Thrane ble fengslet og bevegelsen hans knekket”, skriver Ingunn Nordervall i artikkelen ”Kristensosialisme i norsk politikk”.

I de neste tiårene ble det også etablert en rekke arbeiderforeninger som ikke var politisk radikale, men tvert om ledet av prester eller andre velmenende borgere. De skulle blant annet ”fremme gudsfrykt og sann opplysning blant menigmann og på den rette grunnvoll bygge og befordre arbeiderklassens velferd i alminnelighet” Politisk skulle foreningene bidra til at arbeiderne fant sin naturlige plass i samfunnet uten opprør og klassekamp.

Arbeiderbevegelsen lot seg derimot ikke stoppe. Og den ble mer radikal enn i de fleste andre europeiske land. En konservativ kirke betraktet radikalismen som en trussel mot kirken og kristendommens maktstilling i samfunnet. I 1883 samlet alle biskopene seg rundt ”Opraab til Christendommens Venner i Vort Land” som advarte mot de farlige radikale tendensene. Noe senere da debatten om allmenn stemmerett for menn pågikk skrev biskop J. Chr. Heusch: ”Noe så opprørende og tyrannisk som den alminnelige stemmerett, som i ethvert samfunn legger makten i de umyndiges og vilkårlige massers hånd, må være ordenens og rettferdighetens Gud imot.”

I denne perioden framstod også Arbeiderpartiet med klare holdninger. Kirken var en politisk motstander og statskirken måtte avskaffes. Blant kirkens menn skapte det økt frykt for at arbeiderbevegelsen var kristendomsfiendtlig. Men også innad i Arbeiderpartiet var det mange som ikke likte utviklingen. Og ti år senere, på landsmøte i 1901, ble programposten opphevet. Og det var flere i arbeiderbevegelsen som mente at kirken på mange områder var en alliert. ”Kirken er i sin organisasjon ennu den mest socialistiske institusjon som finnes. Fattig og rik har den samme adgang til dens forsamlingshuse, og nådemidlene, som efter kirkens lære er det dyreste, menneskeheden har i eie på jorden, er tilgjengelig for alle dens medlemmer uten forskjell,” påpekte redaktør Olav Kringen. Arbeiderpartiets første gruppeleder på Stortinget var teolog og i gruppa var det også en katolsk kateket.

Blant arbeiderbevegelsens mange kvinner og menn var det derimot ikke noe stort engasjement verken for eller i mot kirken. Kirken på sin side betraktet lett arbeiderne som religionsløse og direkte kirkefiendtlige. ”Store lag av arbeiderne er alt avkristnet, og jeg tror vi kan si at kristendommen i vårt folk er en vikende åndsmakt,” konstaterte kommunisten Arne Ording i 1921.

Men så enkelt var det ikke. Og i mange arbeiderfamilier var de ”kristne dydene” en måte å vise resten av samfunnet at de moralsk var like gode som andre. Slik opprettholdt de verdighet tross manglende materiell velstand.

Men aktive kirkegjengere var de ikke den gangen, og er det heller ikke nå. Forfatteren Karin Sveen (født 1949) skriver om sin egen barndom at ”Kirka var en bygning vi kunne like, men inn kunne vi ikke gå. Det samme gjaldt biblioteket, konsertsaler og gallerier. Bare på julekvelden fikk vi oss til å møte fram, den eneste dagen i året en ikke behøvde å frykte middelklasse menigheten. Den eneste kvelden en ikke behøvde å være flau over seg sjøl. Den eneste kvelden en fikk høre ei fortelling en godt kunne ha fortalt sjøl.”

I stor grad har arbeiderbevegelsens forhold til kirken i vår tid vært preget av pragmatisk harmoni. Noen unntak har det vært. Spesielt arbeidet for prevensjonsopplysning og senere kampen for fri abort, utløste sterkt engasjement på begge sider. Et forsøk på å endre abortlovgivingen på tredvetallet skapte en stor kristen mobilisering med 235 000 protestunderskrifter. Arbeiderkvinnene støttet forslaget, men fikk lite hjelp fra et taktisk Arbeiderparti. Bråk skulle det også bli da Arbeiderpartiet og SV våren 1978 fremmet forslag om selvbestemt abort innen utgangen av tolvte svangerskapsuke. De to partiene hadde flertall på Stortinget og loven ble vedtatt. Søndagen etter vedtaket i Odelstingen innledet kirkens ledelse en protestaksjon mot loven og et hyrdebrev fra biskopene ble lest opp i alle kirkene. Hyrdebrevet som fordømte abortloven vakte sterke reaksjoner og førte også til utmeldelser av statskirken.

Men i all hovedsak har kirken på flere områder framstått som en medspiller for arbeiderbevegelsen. Både når det gjelder internasjonal solidaritet, kampen mot rasisme og i miljø- og verdispørsmål har det vært sammenfallende interesser. Men både striden rundt kvinnelige prester og biskoper og homofiles rolle i kirken, har ødelagt mye.

- Det er et stort tankekors for arbeiderbevegelsen at kirkens ledere bruker tid og krefter på å bekjempe mennesker som er glad i hverandre, framfor å bekjempe urettferdighet og ulikhet i samfunnet. Kirken holdning gjør at den enkelte tvinges til å leve i forsakelse, løgn og uønsket ensomhet, sa daværende LO-leder Yngve Hågensen på et ”forsoningsmøte mellom kirken og arbeiderbevegelsen” på Jevnaker i 1999.

-Nå møtes vi som kirke og arbeiderbevegelse for å legge det vonde bak oss. Vi er så opptatt av de samme verdiene at det burde være mulig å stå sammen, sa nylig pensjonert biskop Rosemarie Köhn på det samme møtet.

Hvor vidt dagens debatt om statskirken vil bidra til et tettere samspill mellom arbeiderbevegelsen og kirken vil bare tiden vise. I sitt høringssvar er LO svært tydelige på at det med ”utgangspunkt i LOs grunnleggende verdier hadde det i dag ikke vært naturlig å støtte etableringen av en statskirkeordning”. Og det er først etter en ”realpolitisk vurdering” at LO anbefaler ”en videreføring av dagens statskirkeordning inntil videre”. LO anser at dagens statskirkemodell er den ordningen som best ivaretar de behovene store deler av befolkningen har for tilhørighet til en åpen og inkluderende folkekirke. Frykten for at kirken overtas av mørkemenn kombinert med personligheter som biskop Rosemarie Köhn, er bakteppet for den pågående debatten i arbeiderbevegelsen. Det er landsmøtet i Arbeiderpartiet i april, som vil avgjøre om statskirken overlever eller om man som i Sverige velger å skille stat og kirke. I Sverige innebar det blant annet at fagbevegelsen engasjerer seg i kirkevalgene.

- Arbeiderbevegelsen og kirken strever i grunnen mot de samme målene – alle mennesker er like mye verdt. Jo flere sosialdemokrater i Svenska kyrkan, desto større er muligheten for at kjærlighetsbudskapet omsettes i praktisk handling, sa den svenske LO-lederen Wanja Lundby-Wedin før valget i 2005. Hun påpekte også at mange av de ansatte i kirken er LO-organiserte og at valget av arbeidsgiver er viktig for dem.

LO laget også en plakat hvor kampen mot kvinneprestmotstandere og for en fortsatt åpen folkekirke var hovedpunktene.

Etter skillet i 2000 har over 300 000 svensker meldt seg ut av kirken, mens 76 prosent fremdeles er medlemmer.

I Norge er det uansett en det lang veg fram. Det skal først være et totredels ja-flertall på Stortinget og deretter et nytt Storting, før dagens grunnlovsparagrafer kan endres.

Kilder: NOU 2006:2 ”Staten og den norske kirke”; Ssb; Kristne Arbeidere; LO; Kultur og Kirkedepartementet; NTB; LO i Sverige; LO-Aktuelt 13/99; Arbeiderbevegelsens Historie i Norge; Arbeiderhistorie 94; Berge Furre: ”Vårt århundre”; Edvard Bull: ”Norsk fagbevegelse”; Haakon Lie: ”Martin Tranmæl”; Karin Sveen: ”Hellig og alminnelig, men ikke alltid åpen”; Ebbestad Hansen: ”Norsk tro og tanke”; Humanistiske sosialdemokrater og Arbeiderpartiet.