En rasende Frp-eldrebyråd i Oslo, Sylvi Listhaug, fikk valgkampen sin ødelagt da forsker Ivar Brevik på NIBR (Norsk institutt for by- og regionsforkning), plasserte hovedstaden på jumboplass i eldreomsorgen, målt i årsverk og kostnader.

– Vi kjenner ikke tallene som er brukt, unnskyldte Listhaug seg.

– Realiteter er ikke noe å føre debatt om, hun benekter jo virkeligheten. Hvis Gjedrem sier renta er 5,2 vil Listhaug sannsynligvis påstå den er 6,2, repliserte forskeren.

Tall om det meste
Statistikk kan bety bråk, og både media og partiene er blitt flittige brukere av databaser på internett for å grave fram opplysninger som passer til den planlagte reportasjen eller valgkamputspillet.

I løpet av valgkampen har vi for eksempel fått vite at SV-ordførere bruker 1300 kroner mer på eldre enn Frp-ordførere, at 70 prosent av avfall fra husholdninger resirkuleres i Frp-kommuner, at Arbeiderparti-kommuner bruker mer på skole enn Høyre. Fagbladet har meldt at 92 prosent av ordførerne mener tilbudet til de eldre i kommunen er bra, mens bare 46 prosent av de ansatte i eldreomsorgen mener det samme.

Store tendenser
– Ofte kan det dreie seg om statistiske kuriosum, og statistikkene forteller aldri hele historien. Det slår valgforsker Frank Aarebrot fast. Han peker på at når en kommune er registrert som rødgrønn i statistikken betyr det lite, så lenge man ikke har informasjon om hvilke partier som utgjør budsjettalliansen i kommunen.

– Se på eldreomsorgen. Kommer en kommune godt ut, kan det skyldes investeringer fra tidligere valgperioder. Forfedrenes slit betaler seg for de som sitter med makta i dag, sier han.

Fløypartiene
Aarebrot mener at alle tallene fra kommunene som trekkes fram nå i valgkampinnspurten kan brukes til å si noe om store tendenser.

– Statistikkene er kanskje mer relevant for kommuner fløypartiene styrer. En sammenlikning mellom en kommune med Frp-ordfører og en med SV-ordfører vil trolig si mer om forskjeller i politikk enn om du sammenlikner en Ap-kommune med en Høyre-kommune.

Geografiske variasjoner
Før velgerne sier sitt mandag 10. september har 199 av 431 kommuner i Norge rødgrønt styre, definert ved at ordfører og varaordfører kommer fra et av de tre regjeringspartiene. Og all statistikk til tross, det er ingen som klarer å finne noe entydig mønster som sier at det er bedre å bo i en slik kommune.

KS-direktør Bjørn Gudbjørgsrud mener det er vanskelig å finne systematiske variasjoner som viser at rødgrønne kommuner er bedre enn andre på kjerneområder som barnehager eller eldre.

– Utgangspunktet er at høyinntektskommuner har klart bedre forutsetninger for å gi et bra tilbud. Som regel tar statistikken for «myke» tjenester utgangspunkt i to parametre, driftsutgifter og dekningsgrader. Vi ser at en del distriktskommuner har høyere dekningsgrader enn byer, blant annet på grunn av befolkningssammensetningen og overføringssystemet til kommunene.

Mediesommeren har vært preget av avisoppslag der man har kunnet sjekke hvor mye hjemkommunen spanderer på alt fra skolefritidsordninger til legetid per pasient på sykehjem. Gudbjørgsrud advarer imidlertid:

– Driftsutgifter sier ikke nødvendigvis alt. Sammenlikner man en kommune i Akershus med en like stor kommune i Nordland vil distriktskommunen typisk ha mye større avstander. Da må kommunen ha en helt annen skolestruktur for å transportere barna til skolen, noe det er lite politisk aksept for. Med slik geografi koster det mer å gi et likeverdig tilbud.

Hva er kvalitet?
Han mener også at det ikke er noen systematisk sammenheng mellom hva man bruker av ressurser og kvaliteten.

– Vi er altfor opptatt av bemanningstetthet framfor å måle kvalitet på andre måter, sier KS-direktøren.

Nettopp antall folk på jobb i pleiesektoren har vært et stridstema i valgkampen. Mens Frp har skrytt av 5,6 prosent høyere bemanning i sine kommuner sammenliknet med rødgrønne, viser en undersøkelse gjort for Fagbladet og Sykepleien at de ansatte i Frp-kommunene er de minst fornøyde.

– Det er lett å fanges av en tallmagi, å grave seg ned i statistikken. Men de som selv kjenner hvor skoen trykker er gjerne nærmest til å vite sannheten, sier 1. nestleder i Fagforbundet Gerd Kristiansen. Hun mener at tall ikke er enkelt å forholde seg til, men egner seg til å se trender og dermed hvor man må sette inn støtet politisk.

– Man er jo nødt til å forholde seg til den materielle virkeligheten, sier Kristiansen.

Målesyken
KS-direktør Bjørn Gudbjørgsrud peker på at det ikke finnes grenser for hva som etterspørres av statistikk.

– Spørsmålet er hvor mye tid man skal bruke på å rapportere og hvor mye man skal bruke på å produsere tjenestene.

– Er all statistikken et uttrykk for det nyliberale måle- og veiesamfunnet, der alt skal kvantifiseres med tanke på konkurranseutsetting?

– Nei, men nå er vi mer fokusert på å måle i seg selv enn hva det er vi måler. Da står vi i fare for å styre ressursene galt, for pengebruk i seg selv er ikke noe mål på kvalitet, sier Gudbjørgsrud.

Han nevner skole som eksempel.

– Vi er opptatt av å måle antall elever per lærer, men forskning viser at det er en dårlig måte å måle resultater på. I omsorgsinstitusjoner likedan, det er ikke sikkert at man løser lav kvalitet ved å øke bemanningen, kanskje det er andre problemer man må løse først, sier han.

Gudbjørgsrud trekker fram et fenomen han kaller «de stigende forventningers misnøye».

– Økt privat rikdom skaper økte forventninger til det offentlige, og det er ingen sammenheng mellom hvor mye penger som brukes på det offentlige og fornøydheten i befolkningen.