Fafo-rapporten ”Barnefattigdom i Norge – omfang, utvikling og geografisk variasjon”, legges fram i dag. Rapporten er skrevet på oppdrag av Framfylkingen og Redd Barna, og viser at 27 000 flere barn regnes som fattige etter EUs målestokk i løpet av disse seks årene. Økningen på 47 % har skjedd gjennom skiftende regjeringer, et år med Stoltenberg I, fire år med Bondevik og så ett år med den rødgrønne Stoltenberg II-regjeringen.

Utsatt
Spesielt barn av foreldre med lav utdanning, løs tilknytning til arbeidslivet og ikke-vestlige bakgrunn er utsatt. Barn i store husholdninger har større sannsynlighet for å være fattige enn barn i små husholdninger. Er det fire barn eller flere i familien, øker faren for at barna er fattige. Det er særlig blant ikke-vestlige innvandrere vi finner store familier, og i disse familiene er over halvparten av barna fattige. 32 % av de fattige barna har ikke-vestlig bakgrunn.

Arbeid
Arbeid har vært regnet som viktig for å komme seg ut av fattigdom. Derfor kan det synes overraskende at tre av fire fattige husholdninger har inntekt fra arbeid, men undersøkelsen peker i retning av at tilknytningen til arbeidslivet er ustabil og svak. Likevel har seks av ti fattige barn minst en forelder som er i arbeid.

– Å være i arbeid er og blir et sentralt element i det å bekjempe fattigdom. Derfor er det viktig at myndighetene sørger for at utsatte grupper får en stabil tilknytning til arbeidslivet, sier Kristian Tangen til LO-Aktuelt.

Han ser store utfordringer med ufrivillig deltid og midlertidige ansettelser.

– Et annet perspektiv er at arbeid til den enkelte gir skatteinntekter til staten. Dessuten er jobb nøkkelen til inkludering av minoriteter, mener den nyvalgte sekretæren i LOs ledelse.

Enslige forsørgere
Barn av enslige forsørgere har tre ganger så stor risiko for å havne under fattigdomsgrensen som andre barn. Deres andel av de fattige barna har doblet seg i perioden.

Også barn i familier som mottar sosialhjelp eller på annen måte er avhengig av velferdsstaten er mer utsatt enn befolkningen for øvrig. Ifølge rapporten kan det se ut som trygder i mindre grad enn tidligere er i stand til å løfte barnehusholdninger over fattigdomsgrensa.

LO går her inn for at man skal ha nasjonale minstestandarder basert på SIFOs forskningsbaserte satser. Kristian Tangen understreker likevel at det er individuelle forskjeller, og at man ikke nødvendigvis må havne på minstesatsene:

– La oss si at en person trenger kontaktlinser. Da må dette komme i tillegg, mener han. Tangen legger for øvrig vekt på at arbeid er det viktigste botemiddel mot fattigdom, og at det er et ønske at folk går på sosialhjelp i kortest mulig tid.

Østlandet
Oslo har nesten dobbelt så høy fattigdomsrate blant barn som i resten av landet. I samtlige av de fem største kommunene har barnefattigdommen vokst. Det er flest fattige på Østlandet, og færrest på Vestlandet.

Arvelig
I Norge er ikke problemet med fattigdom at man direkte sulter, men at man mangler det viktigste andre barn har. En oppvekst med dårlig råd fører til eksklusjon, dårlig selvtillit og mistrivsel.

Rapporten viser til at barn som kommer fra skrinne kår, har en større sannsynlighet for å havne i en vanskelig livssituasjon når de blir voksne, enten det er å bli arbeidsløs, mottaker av sosialhjelp, ikke fullføre videregående skole eller bli mor som tenåring.

FNs barnekonvensjon gir alle barn rett til gode levevilkår. Alle barn har rett til lek og fritid, men barn fra lavinntektsfamilier får ofte ikke disse rettighetene innfridd.

Faller utenfor
I velstående samfunn kan belastningen ved fattigdom være ekstra stor.

– Mange barn opplever sosial eksklusjon og faller utenfor sosiale arenaer etter skoletid. Dermed går de glipp av verdifulle kontakter og den uformelle læringen som ofte finner sted under fritidsaktiviteter og i organisasjoner, mener Tangen.

Framfylkingen jobber for inkludering og deltakelse, og ønsker ikke at størrelsen på lommeboka skal avgjøre hva man kan være med på.

Framfylkingens aktiviteter er gratis, og Tangen ønsker å få ned egenandelen på ulike aktiviteter i samfunnet for barn og unge:

– Vi bør for eksempel fjerne hall- og baneleie. Idrettslag har fått større egenandeler, som gjør at foreldrene må betale mer. Men alle klarer ikke det, mener Tangen. Han viser til at Fafo-forsker Tone Fløtten nylig har påpekt at en familie på fem trenger 400 000 kroner etter at skatt er betalt for å komme over fattigdomsgrensa.

– Det sier ganske mye, mener han.

Krav til myndighetene
Regjeringen har fått kritikk for manglende resultater i sin bekjempelse av fattigdommen, men Tangen velger å se dette i lys av store ambisjoner fra den rødgrønne regjeringens side.

Han viser til en rekke tiltak som virker mot fattigdom. Barnehagesatsingen er ett av dem. Dessuten er det satt inn kompetanse- og utviklingstiltak, som kvalifiseringsprogrammer i kommunene. Tangen mener at kommunene bør utvikle tiltaksplaner for å sette bekjempelsen av fattigdom blant barn høyere på dagsordenen.

– LO vil ha en inkluderingsgaranti, som blant annet innebærer bedre samspill mellom barnehage, skole, helsevesen, fritidsklubber, Nav osv, sier Kristian Tangen. Han mener dagens system for overføringer til barnefamilier bør gjennomgås, med fokus på å styrke universelle løsninger som barnetrygden.

– Kunnskap og læring gjennom skole, SFO og barnehage må være tilgjengelig for alle, slik at ikke sosiale ulikheter reproduseres på utdanningsarenaer, mener han.