FN regner med at mer enn 5000 kvinner må bøte med livet hvert år for å gjenopprette familiens ære. Det kulturelle fenomenet forekommer spesielt Sør-Asia og er et særlig stort problem i Pakistan, Jordan og Tyrkia. Andre land på lista, er Bangladesh. India, Iran, Irak, Egypt, Marokko, Albania, Uganda, Palestina. I Brasil praktiserte domstolene inntil nylig en regel som sa at forsvar av egen ære er å betrakte som selvforsvar. Denne loven ble benyttet til å frikjenne menn som tok livet av rivaler og utro hustruer. De siste ti - tjue årene har også Storbritannia, Tyskland, Danmark, Sverige, Ecuador og USA opplevd æresdrap.

Diskusjonen om hva som er æresdrap og hva som er sjalusidrap og hvorfor ikke dette er det samme, bli i mine øyne helt irrelevant. Denne diskusjonen fjerner fokus fra det virkelige problemet, nemlig at kvinner blir drept. Det kan lett trekkes paralleller mellom drap begått av sjalu ektemenn eller kjærester, men et drap som involverer hele slekta og utføres av brødre, fettere og onkler kan ikke kalles noe annet enn æresdrap. Her er hovedmotivet å rense æren med blod. Den forbaskede æren som ikke hører til noen steder i et sivilisert samfunn.

Et søk på ordet ”honour killing”, æresdrap, avdekker mange grufulle historier om skjebnen til jenter helt ned i 13-14-års alderen. Ennå er det et ukjent antall vi aldri får høre om. For å utrydde denne umenneskelige praksisen må verdenssamfunnet reagere, slik Danmark gjør. Det må legges større press på land som ser i gjennom fingrene når det kommer til slik ukultur.

Det nytter, økningen i antall unge nordmenn med innvandrerbakgrunn som stritter i mot tvangsekteskap er et bevis på dette. Antall henvendelser til organisasjonen Selvhjelp for innvandrere (SEIF) er mangedoblet på kort tid. Både organisasjoner og myndighetene i Norge har fått økt kunnskap og kompetanse på området. Den første dommen mot tvangsgifte falt for fire år siden og det har blitt noen til etter dette. Man kan ikke med sikkerhet si hvor mange tvangsekteskap dette har avverget, men jeg vil tro at en lysende advarsel som hele tiden minner om at man kan havne i fengsel eller få livstid for å begå et æresdrap, må virke preventivt.

Det er lett å glemme at ukultur som tvangsekteskap, æresdrap og kjønnslemlestelse ikke har noen forankring i religion. Det er altfor lett å skylde på en eller flere trosretninger og dra (s)kammen over millionvis av mennesker som verken dreper eller tvinger. SEIF får henvendelser fra mennesker med ulike trosretninger og etniske bakgrunner, også i fra kristne og sigøynere.

Dansk-pakistanske Ghazala Khan (18) ble drept av sin egen bror i fjor. Drapet skjedde etter farens planer og familiens hjelp. Ghazalas forbrytelse var å forelsket seg og giftet seg uten familiens samtykke. Hun vanæret dem, derfor tok de livet hennes. I dag sitter de ni stykker, hennes far, brødre, tante, onkler og venner og pusser på æren de tok tilbake. Med livstid bak muren, vil de få nok tid til å gjøre dette.

Flere tusen kvinner som Ghazala blitt fratatt livet hvert år, uten at den skyldige blir tatt eller får straff som fortjent. Familien til Ghazala er ødelagt for livet. Det er ikke mye ære i det.