Å ha en jobb, er viktig for oss. Nylig ble det atter en gang bekreftet i en undersøkelse gjort i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse. 96 prosent svarer at arbeid er viktig for deres mentale helse i undersøkelsen TNS Gallup har utført på vegne av Helsedirektoratet. Kun det å ha et hjem og familie blir ansett viktigere. – Det finnes ikke noe tilbud i helsevesenet som kan bidra til å nære selvfølelsen og opplevelsen av personlig verdi på samme vis som det å ha en jobb kan, uttalte Erik Falkum, professor i psykiatri ved Aker universitetssykehus.

Og nå har alle som ønsker eller trenger bistand for å komme i arbeid rett til en vurdering av arbeidsevne og en aktivitetsplan. Tiltaket kommer samtidig med at dagens rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad erstattes av en ny ytelse, kalt arbeidsavklaringspenger. Endringene skal innføres i løpet av 2009. Alt administrert av Arbeids- og velferdsetaten, NAV. Samlingen av stønader og tiltak er bra. Det blir forhåpentligvis mindre administrasjon. Interessegrupper har fremhevet viktigheten av reell brukermedvirkning og innflytelse over egen situasjon i forbindelse med arbeidsevnevurderingen. Like viktig er det at brukere veiledes og ikke villedes, og at det stilles krav underveis.

Det vil ta tid å inneføre nye verktøy i NAV. Ansatte må skoleres. Og det i en etat som allerede synes å ha alt for mye å henge fingrene i. Rapporter tyder på at brukere møter mange stengte dører. Regjeringens forslag til statsbudsjett gir NAV 100 millioner kroner ekstra for å styrke arbeidet med å korte saksbehandlingen. Men er det nok for å gi brukerne den hjelpen de skal ha? Også arbeidet med et inkluderende arbeidsliv er til gode sett mer penger i regjeringens forslag til statsbudsjett. Men er det mulig at den storstilte satsingen som myndighetene er i gang med for å inkludere flere i arbeidslivet kan mislykkes? Det er kanskje feil å tro at personer utenfor arbeidslivet, uansett årsak – blinde, fargete, somatisk eller psykisk syke – skal «poleres» så de blir tilpasset arbeidslivet? For enkelte, vel mange, opplever tydeligvis fortsatt arbeidslivets barrierer som så høye at inkludering er vanskelig. Det er sagt at IA-avtalen er for oss som allerede er innenfor arbeidslivet. Kanskje åpner den ikke døren nok og lar andre komme inn i varmen?

Jeg har vokst opp i et hjem der utdanning og jobb er viktig. Arbeidslinja har stått sterkt, selv om fagbevegelsen ikke har gjort det. Men kanskje er det ikke riktig at arbeidslinja står så sterkt, noe også enkelte har tatt til orde for i den senere tid. Spesialist i arbeidsmedisin, Ebba Wergeland, er svært kritisk. Før sommeren uttalte hun: «Arbeidslinja, og NAV styrt etter arbeidslinja, er stikk i strid med alt fagbevegelsen har stått for når det gjelder kamp mot arbeidsløshet og fattigkassetenkning. LO og de andre yrkesorganisasjonene må ta tankegodset bak arbeidslinja mye mer alvorlig enn de har gjort til nå».

Når trykket er så sterkt på arbeidslinja som det eneste «saliggjørende » kan man få en følelse av at det ikke finnes noe annet verdig liv. Men det er gjort undersøkelser blant unge uføre som sier de fikk et bedre liv da de endelig turte å gi opp forsøkene på å jobbe. Men det er vanskelig å gi opp. Jeg kjenner flere som har gjort det. Det var en tøff beslutning å ta.

LO-Aktuelt nr. 16 / 2008