Vi kjører av ferga på Utne. På veien innover Sørfjorden ligger bilene på rekke i 100 km/t. Vi suser gjennom velpleide småbygder med frukttrær

i symmetrisk harmoni. De bratte fjellsidene truer med å kaste seg i fjorden. Sjåførene er utålmodige, det er som om de ikke kan komme raskt nok inn til Odda. Mytologiske Odda. For få år siden et ensidig industristed, nå en eksportør av lovprist litteratur. Jeg har ikke vært i Odda før, jeg kommer som litterær turist. Tor var her for tretti år siden. Han husker sur røyk mellom høye fjell, et grøss på veien over Haukeli. Odda i røyken, en sosialdemokratisk bastion. Sørfjorden på venstre hånd. En gang verdens mest forurensede fjordarm. Industri til å leve av, men fisk til å dø av. Det skal være annerledes nå. Denne ettermiddagen gjør smeltevann fra Folgefonna fjorden irrgrønn. Naturen pynter seg. Tunge skyer dekker de mektige fjellene, Odda ligger i regn. På andre siden ser vi Tyssedal. Det ryker fra høye piper. Det er slik vi forestiller oss Odda, det mytologiske Odda: Døgnkontinuerlig produksjon, tre skift. Arbeidere med dype furer i ansiktene, med termos og matpakke i veska.

Vi har bestilt rom på Hardanger Hotel. Du har ikke særlig valg hvis du skal overnatte i Odda. Det var her partisekretæren bodde, han som mista taket og ramla rett i Sørfjorden da han skulle stige fra sjøflyets flottør og opp på flytebrygga. Første-mai taleren fra Oslo. Første-mai i Odda. Få steder er vel dagen viktigere. Det er dagen for å minne hverandre om hvem som egentlig bygger landet, hvem som får hjula til å gå rundt. Rett ryggen, sosialdemokrater! sa partisekretæren inn i mikrofonen øverst på kinotrappa.

Resepsjonisten har ikke noe kart over sentrum. Det er ikke nødvendig sier hun, på et kvarter har du sett alt. Sett alt? Odda er jo en hel verden, en egen planet, et helt litterært univers! Har hun ikke lest Bikubesong? Nå leser til og med kineserne Bikubesong. De sier at de kjenner seg igjen i boka, at oddinger på sett og vis er som kinesere. Vi går rundt kvartalet og finner Coop. Før ble butikken kalt Domus. Det var her han oppdaget Ingrid, endelig ei fin jente på Domus. De andre kassadamene var enten tynne ungjenter eller slitne husmødre. Ingen av dem så ut i måneskinn, Ingrid var annerledes. Hun var så vakker at det gjorde vondt, selv brillene kunne ikke skjule det. Da han gikk hjem til kjerring og unger i Murboligen var Ingrid alt han kunne tenke på.

Ingrid jobber ikke på Coop lenger og Murboligen ligger bare et steinkast unna. Vi rusler under paraplyer. Tor kjenner seg som hjemme av synet av Murboligen. Dette er jo som Trikkebyen på Møhlenpris, sier han. Han tar bilder av meg foran buegangen på Murboligen, vi kan lage litterære postkort av dette motivet. Det var her de bodde alle sammen. Hvor mange mennesker har bodd i Murboligen? Kanskje Folkeregisteret vet svaret. Alle kan de fortelle en historie. Bikubesong forteller noen av disse, og nå gjenfortelles de på mange språk. Det er dypest sett noe menneskelig i disse fortellingene. Det er derfor de blir lest og satt pris på. Folk kan kjenne seg igjen. Da vi rusler fra Murboligen, og kaster et siste blikk over skuldra, ser vi en guttunge oppe på taket. Han kaster hatter opp i lufta, som en sjonglør.

Vi vil se Smelteverket på nært hold. Odda Smelteverk er lagt ned, men tomta og bygningene ligger der fremdeles bak høye gjerder. Tor blir ivrig, det er mange fine motiv her. Da han gikk nattskift på smeltehuset fikk Sean Penn vite at selveste direktøren sto i med kona hans. Hele byen visste det allerede. Direktørens Volvo sto parkert utenfor Murboligen mens Sean Penn gikk nattskiftet, ikke rart at han ble forbanna og tok hevn. Nå har den siste skiftarbeideren gått hjem. Smelteverkstomta ligger som en dinosaurkirkegård, et fornminne fra norsk industrihistorie. Snart er det bare i Kina det kommer røyk fra fabrikkpiper. Vi går rundt hele inngjerdinga og kommer ned til Opo. Elva er stri i kveld. Vi går på nedsida av Smelteverket og tar bilder. Vi følger elva helt til vi klatrer over autovernet og havner på Tyssedalsvegen. En bil stopper og en mann stiger ut. Det er ikke lov å gå i kjørebana, sier han, jeg burde bøtelegge dere. Mannen sier han er politi i sivil. Stopp litt, sier jeg, deg kjenner jeg, du er Robert Lie fra Bikubesong og du er slettes ikke politi. Fyren mumler noe, setter seg i bilen og kjører bort.

Vi har gått runden og kommet tilbake til sentrum. En bokhandel selger rester fra Mammutsalget, fem bøker for hundre kroner. Vi går inn. Det er stort sett smale bøker fra Solum og Bokvennen Forlag i resthylla. Tor kjøper ti. Har dere forresten Bikubesong inne, spør han. Bokhandleren må sjekke på lageret. Dessverre, sier han, den er vi nok gått tom for. Vi ser litt sjokkerte på hverandre. Vi trodde Bikubesong var standardvare i bokhandelen i Odda.

I gågata står en frelsesarmeoffiser og selger Krigsropet. Det er noe kjent med ham. Kan det være samme mannen som var kinomaskinist ved Odda kino? Han som samla på Marilyn Monroe, Rita Hayworth og Jayne Mansfield? Han som klippet en og en rute fra hver film med alle starlets fra Hollywood, og som til slutt hadde en samling på ti album? Var det ikke Olsson han het? Nei, Olsson døde jo. Dette er nok en helt vanlig frelsesoffiser. Frelsesarmeen kom til Odda med industrialiseringa. Odda var jo en syndens pøl, det ble gjerne slik på nye industristeder. Alt slags folk kom tilflyttendes. Mye alkohol på fritida. Jeg kan ikke se noen av de kjente alkisene i gågata i dag, ikke Gerhardsen, ikke Dritings og ikke Martini heller. Kanskje ramla de i Opo og drukna, eller så har armeen klart å tørke dem opp.

Vi går forbi Smeltaren. Det var her Harry Lund traff karene over en øl. Den samme Harry Lund som ble oppringt av ei journalistdame fra VG. Harry var plukka ut av en datamaskin til å være selve gjennomsnittsmannen. Selveste Ola Nordmann. Journalist og fotograf kom med sjøfly for å intervjue Harry i Murboligen. Han som egentlig ikke ønsket annet enn å gå langs veien som en vanlig mann. Så fikk de i alle fall noe å snakke om nede på Smeltaren. Smeltaren er stengt i kveld, gatene i Odda er nokså tomme en regntung tirsdagskveld.

Etter frokost onsdag morgen rusler vi ned på torget. Mellom bygene tar vi noen bilder av utsikten ut fjorden. Det ryker fra Norzinkanlegget. Fremdeles er det fem-seks hundre industriarbeidsplasser i Odda. Jeg tenker at disse karakterene ennå finnes her, og at alle har en historie å fortelle. Det gjelder bare å finne dem. En middelaldrende kar med postveske haster over torget. Fyren går i mørk dress og t-skjorte. Har posten droppet uniformskravet nå? Er det en Morrissey t-skjorte han har på seg under dressjakka, og er det virkelig påskeliljer som stikker opp av baklomma? Vi ser syner på høylys dag. Det er på tide å kjøre tilbake til Bergen.

Alle fremmede som kommer til Odda vil synes at det er et spesielt sted. Det har med naturen å gjøre. Og industrien. Likevel er oddingene ikke mer spesielle enn at lesere i land som Kroatia, Albania og Kina nikker gjenkjennende. Slike typer har vi også, sier de. Slik har Odda gitt et bidrag til verdenslitteraturen.

Frode Gryttens bok Bikubesong kom ut i 1999. Den er nå utgitt i Sverige, Danmark, Finland, Nederland, Tyskland, Kroatia, Albania og Kina.