Nå har han vært i Norge i 12 år og bruker fortsatt navnet Behrooz, i hvert fall når han skal på trykk i et tidsskrift. Vi får likevel lov til å ta bilde av han.
- Familien min ble trakassert, min far og bror ble arrestert. Jeg må prøve å forhindre at de lider på grunn av min aktivitet, sier 40-åringen som er fra den kurdiske delen av Iran. Han er medlem av Fagforbundet og har tatt initiativ til å støtte iranske arbeidere i kamp fra Norge. Intet mindre.

Bakgrunnen for at LO-Aktuelt kom i kontakt med Behrooz var at han sendte noen stiftede A 4 sider til redaksjonen. Der står det noe om arbeidere som kjemper under skjerpede forhold i Iran. "Denne situasjonen er blitt skapt av det islamske regimet, og de iranske kapitalistene, og arbeiderne er i stadig kamp mot ekskludering, mot uutbetalte lønninger og kamp for mange andre vitale og grunnleggende krav&”.
Hvem er denne mannen som skriver dette? Har han fått med seg noen iranske venner? Hva med norske fagforeninger og partier? Hvordan har han tenkt å bygge opp sin lille gruppe for å støtte sine landsmenn, tenkte vi og avtalte et møte.

Behrooz ble politisk engasjert som ungdom for mer enn 25 år siden.
- Jeg begynte min aktivitet i en venstreorientert, sosialistisk organisasjon. Men det er ikke ytringsfrihet i Iran. Det er heller ikke møtefrihet eller organisasjonsfrihet for opposisjonen. Alle organisasjoner som er godkjent befinner seg godt innenfor rammen av islam. Opposisjonelle organisasjoner er forbudt, sier kurderen som ble forfulgt på grunn av sine politiske meninger. Etter hvert reiste han fra hjemstedet. I 1991 kom han til Ankara. Året etter ble han godkjent av FN som politisk flyktning, og i februar samme år kom han til Norge som kvoteflyktning. De første årene var han i Harstad, men nå har han vært snart ti år i Oslo.
- Treffer du noen gang familien din?
- Ja, det kan skje i Tyrkia eller et annet naboland. Sist skjedde det for tre år siden i Ankara, forteller Behrooz, som også ringer en del til hjemlandet.

Det var da han gikk i andre klasse på videregående Behrooz måtte flykte fra Iran. Da han kom til Norge i 1992, kunne han ikke et ord norsk.
- Jeg måtte ta alt forfra og begynte på grunnskolen her. Da jeg kom til Oslo, ble det norskopplæring for voksne på Sinsen. Behrooz forteller at han tok videregående skole. Etter hvert ble det forberedende på Universitetet, mellomfag i sosiologi, grunnfag i pedagogikk og litt statsvitenskap.
- Jeg har nå en bachelor i kultur- og samfunnsfag etter den nye ordningen, forteller han. Hele tiden har kurderen kombinert jobb og studier, men noen fast jobb har det vært vanskelig å få:
- Etter at jeg fikk bachelorgraden i 2004, søkte jeg 60 – 70 jobber. Alle ”takker for interessen”, men noen jobb har jeg ikke fått, forteller han.

Da mener han arbeid etter kvalifikasjoner. For han har fått 75 prosent fast ansettelse på Grünerløkka sykehjem, samtidig som han går en dag i uka på hjelpepleierskolen, der han blir ferdig i mai 2006.
- Du går på skole og jobber i tillegg til å engasjere deg politisk og med støttearbeid. Får du noen tid til overs?
- Jeg er gift med en kurdisk jente. Hun protesterer av og til mot at jeg ikke har tid til henne. Hun har rett, sier Behrooz.
- Har dere barn?
- Nei. Barn betyr ansvar og da må man ha tid til dem.
40-åringen lar oss forstå at det ikke går med dagens program.

Den kurdiske iraneren forteller at Den iranske islamske republikken er et diktatur.
- Utgangspunktet i grunnloven er at Iran representerer en guddommelig stat på jorden, der lover og skikker ikke må stå i motsetning til Islam. Han mener det eneste vi her i Vest-Europa hører om Iran er konflikten med EU og USA. Situasjonen i landet og arbeidernes situasjon er et ikke-tema, ifølge Behrooz.
- Vi kan sjelden lese om folkets tilstand. Det dreier seg mest om Irans atomprogram og konflikten med USA, mener kurderen som legger til at en del iranske arbeidere fra disktriktene nylig masjerte til Teheran for å få utbetalt lønninger de skulle hatt for mange måneder siden. De lyktes delvis.

Spørsmålet Behrooz stiller seg er hvordan han kan gjøre noe nyttig for de folkene han støtter i Iran. Hva betyr internasjonal solidaritet i praksis i hans tilfelle? På denne bakgrunn har han begynt å samle støtte til arbeidernes kamp i hjemlandet. Han tar tatt kontakt med fagorganisasjoner og partier. Foreløpig har han fått respons fra LO i Oslo, Postkom, Oljearbeidernes Fagforening, SV og RV.
- Det er viktig å offentliggjøre hendelser, gjøre dem kjent blant flest mulig, protestere og legge press på regimet, mener Behrooz.

Han er ikke alene. Sammen med andre iranere er han i ferd med å danne en liten gruppe i Oslo. Samtidig er de del at et større nettverk i Europa som støtter egne landsmenn som kjemper for rettigheter i arbeidslivet. I Stockholm er det et større miljø, og i begynnelsen av oktober var det en aksjonsuke over hele Europa. Da møttes iranerne i Oslo. De så blant annet to filmer, en laget av Günther Walraff om iranske arbeidere i Japan og en om årets 1. mai markering. Behrooz er den av iranerne som kan best norsk. Han har begynt i det små. Tiden vil vise hvor arbeidet bærer hen.