St. Louis Missouri slo meg som et merkelig sted å arrangere stiftelseskongressen til en ny landsorganisasjon i USA. Det er ikke videre enkelt å komme seg dit og det er få nærliggende turistattraksjoner som gjør stedet spesielt interessant. Men da jeg fikk vite at i denne byen tilhører nærmere hver fjerde arbeidstaker en fagforening, forstod jeg hvorfor. (I USA i dag er rundt 8 prosent av de ansatte i privat sektor fagorganisert, ned fra 35 prosent for en generasjon siden.) St. Louis symboliserer en tid i USA da arbeidere kunne bli fagorganisert for å øke sin levestandard.

"Change to Win"
De sju fagforbundene som kom sammen i St. Louis har bestemt å kalle seg ”the Change to Win federation”. De har brutt ut av AFL-CIO, landsorganisasjonen som ble stiftet for 50 år siden. Og inspirasjonen har de åpenbart hentet fra etableringen av the Congress of Industrial Organizations (CIO) - tilbake i 1935. En av de sju forbundslederne her, den brennende Bruce Raynor fra UNITE HERE (et forbund som forener tekstil og- konfeksjonsarbeidere med hotell- og restaurantarbeidere) beskrev tingenes tilstand for 70 år siden. Den gangen, sa han, var det ikke noe stort å være stålarbeider eller bilarbeider. Det var fagbevegelsen som gjorde disse jobbene attraktive og hevet arbeiderne opp i middelklassen. Og han sa at fagbevegelsen kan gjøre det samme nå, for helse- og sosialarbeidere, for vaktmestere, for alle de lavlønte, uorganiserte arbeidstakerne i dagens USA.

Tre av fire dollar til verving
Rayors forbund har gått sammen med storforbund som the Teamsters (ledet av James Hoffa, sønn av den legndariske Jimmy Hoffa) og the Service Employees International Union (SEIU), som er landets største og sterkest voksende forbund. Mens andre forbund ser ut til å være i permanent nedgang har SEIU de siste årene vokst med 900 000 medlemmer. Arkitekten bak framgangen er leder av organisasjonsarbeidet, Tom Woodruff. Woodruff er utpekt til en tilsvarende stilling i den nye landsorganisasjonen som i følge egne målsettinger vil bruke 750 millioner dollar i året på å organisere nye medlemsgrupper. Tre fjerdeler av budsjettet vil gå direkte til vervearbeid. Selve administrasjonen vil bli minimal. Hoffa sa at den nye landsorganisasjonen ville være en ”lean, mean organizing machine!”

Nedprioriterer politikk og lobby
Landsorganisasjonen vil nedprioritere tradisjonelle oppgaver som politikk og lovgivning fordi de mener at en fagbevegelse av i dag må ha andre hovedoppgaver. For forbundene i Change to Win, er spørsmålet rett og slett ikke hva fagbevegelsen skal gjøre, men om den har livets rett. Derfor er alt de gjør fokusert på fagorganisering. Selv deres eventuelle støtte til politiske kandidater vil avhenge av dette. Hvis rent teoretisk, en republikansk politiker støtter endringer i lovverket slik at det blir enklere å fagorganisere mens en demokrat ikke gjør det, da vil Change to Win støtte republikaneren – selv om den kandidaten har feil politiske standpunkt på andre områder. Så fokusert er man på visjonen om å gjenreise fagbevegelsen.

Prinsippløs splittelse
Kritikere har påpekt at splittelsen mellom de sju forbundene i Change to Win og resten av den amerikanske fagbevegelsen, er prinsippløs. Og en journalist karakteriserte kongressen i St.Louis som et ”hund og ponni show” – et arrangement med lite demokrati og få ekte debatter. Det kan langt på veg være sant. Men når du lytter til SEIUs Andy Stern og det briljante organisasjonsmennesket Tom Woodruff, forstår du budskapet. Og budskapet er at uten en radikal endring i hvordan fagforbund jobber vil det om en generasjon ikke lenger eksistere noen amerikansk fagbevegelse.

Historisk kvinnegjennombrudd
Landsorganisasjonen skapte historie allerede på sin første dag da de utpekte en kvinne, Anna Burger, som sin leder. Det er første gang en amerikansk faglig landsorganisasjon ledes av en kvinne. ( Man kan se for seg hvordan den sigar-tyggende George Meany som ledet AFL-CIO de første årene, snur seg i graven.) Og de utnevnte Edgar Romney som nestleder – det høyeste faglige vervet noen afro-amerikaner har hatt i USA, noen gang.

Ny struktur
Change to Win vil utvikle en organisasjonsstrategi som mangler sidestykke i amerikansk historie. Deres tidligere forslag om å slå sammen forbund i AFL-CIO til effektive storforbund, fikk den gangen ikke støtte. Nå vil den nye landsorganisasjonen strømlinjeforme sine forbund etter næringer. Og de vil verken konkurrere med hverandre eller med de forbundene som er igjen i AFL-CIO. Under kongressen offentligjorde SEIU en fredsavtale med forbundet til de offentlig ansatte, AFSCME. Og tross motstanden fra AFL-CIO prøver Change to Win-forbundene å opprettholde sine medlemskap i statlige, regionale og kommunale råd og utvalg.

Landsorganisasjonen har også gitt sin støtte til etableringen av sterke globale fagforeninger for å kunne møte utfordringen fra multinasjonale selskap. På kongressen ble det trukket fram konkrete eksempler på grenseoverskridende solidaritet, blant annet konflikten rundt Gate Gourmet i Storbritannia og forsøkene på å organisere bussjåførene i First Student i USA.

Sjokkerende vitnemål
Den mest gripende delen av kongressen var de mange vitnemålene fra arbeidere på grasrota som har kjempet for å danne fagforeninger. For nordiske fagorganiserte vil det være sjokkerende å få vite at i USA kan du miste jobben din hvis du prøver å organisere deg. Det er store og mektige selskap med familiære navn (eksempelvis Wal-Mart, Federal Express og McDonald’s) som ikke tolererer fagforeninger på sine arbeidsplasser. Historiene fra folk som prøver å fagorganisere i slike fiendtlige miljøer var virkelig inspirerende. Disse menneskene er ekte helter.

Kanskje splittelsen i amerikansk fagbevegelse er prinsippløs og kanskje kunne de sju forbundene oppnådd sine målsettinger innenfor rammen av AFL-CIO. Men når du lytter til beretningene fra kampanjene for å organisere skolebuss-sjåførene til det britisk eide selskapet First Group eller de ansatte til uniformprodusent-giganten Cintas, da håper du virkelig at Andy Stern og hans kollegaer har rett; at dette virkelig er en ny begynnelse!