Kinas eventyrlige økonomiske vekst de siste 25 årene har stoppet opp. Fjerde kvartal i 2008 slo finanskrisen til: Den økonomiske veksten var bare 6,5 prosent. Det er dramatisk. Sist veksten var under 10 prosent var i 2002. Årsaken til nedgangen er svekket etterspørsel etter kinesiske varer. Tross krisen har den politiske ledelsen holdt fast ved målet for 2009 om en økonomisk vekst på 8 prosent. Men da Kinas nasjonalforsamling, Folkekongressen, var samlet nylig lot det skinne igjennom at målet kunne bli vanskelig å nå.

For første gang på mange år har den offisielle arbeidsledigheten økt, fra 4 til 4,2 prosent. Men statistikken er misvisende. Den omfatter kun byene, ikke landsbygda. Det anslås at 25 millioner migrantarbeidere har mistet jobbene sine. Og det forventes at mange flere kan risikere det, noen anslår at tallet vil komme opp i 40 millioner. Samtidig er 5,6 millioner ferdigutdannede universitetsstudenter klare for arbeidsmarkedet, hvert år. I fjor klarte ikke alle å finne seg jobb.

– Situasjonen er veldig alvorlig, sier Chen Wei i norsk LO. Han frykter forskjellene mellom rik og fattig vil øke.

– Jeg er spesielt bekymret for ufaglærte for det er gjerne dem som mister jobbene først, slik som på fabrikkene i eksportsonene nå. Denne gruppen har det allerede tøft i dagens Kina, noe som forsterkes av finanskrisen, sier Chen.

Forskningssjef Jon Pedersen på forskningsstiftelsen Fafo mener finanskrisen har akselerert en prosess som allerede var i gang i Kina. Fafo har kontor i Kinas hovedstad Beijing.

– Den industrien som sliter hadde allerede problemer på grunn av sterk konkurranse fra Vietnam og Bangladesh. Vi så oppsigelser, nedbemanninger og nedleggelser allerede før finanskrisen slo inn over Kina. Nå kan denne industrien bli nesten helt borte. Den kyniske versjonen er at myndighetene ikke syns det er så farlig, fordi landet på sikt må ha en industri som produserer mer og betaler ansatte bedre, sier Pedersen. Han minner om at Kina er fryktelig stort, med en arbeidsstyrke på om lag 809 millioner mennesker.

– Det snakkes om at ca. 20 millioner arbeidere har mistet jobben og returnert fra byene til landsbygda. Det er 2,5 prosent av arbeidsstyrken. Altså, vi snakker om store tall, men relativt sett langt mindre enn i en del andre land. Hittil er dette langt mer et strukturproblem enn et genuint arbeidsløshetsproblem, kommenterer Pedersen.

– Det er uklart i hvor stor grad migrantarbeidere faktisk drar hjem, eller om de velger å takke ja til nye jobber til lavere lønn.

Bedrifter som går godt kan rekruttere arbeidere fra øverste hylle.

– Tidligere var det stor mangel på utdannet arbeidskraft. Nå er det ikke uvanlig at en utlyst stilling kan få 1 000 søkere, forteller Pedersen.

Det samme skjer i Hong Kong. Og nyutdannede på jakt etter jobb aksepterer lønnsbetingelser som er markant lavere enn i fjor.

– De er stort sett veldig glad for å få seg en jobb. Det er arbeidsgivers marked. De kan si opp ansatte som oppleves for kravstore, for det står uansett en lang kø av andre vel så kvalifiserte søkere til å overta jobben om så for lavere betaling, sier Dr. Stephen Frost, professor på fakultetet for Asia- og internasjonale studier på City University of Hong Kong. Frost følger utviklingen i Kina nøye, også som direktør og en av grunnleggerne av selskapet Corporate Social Responsibility in Asia, CSR-Asia.

Myndighetene i Kina regner med at arbeidsledigheten øker, men håper å holde den under 4,6 prosent i år. Så mange ledige vil det ikke ha vært siden 1980. I november i fjor kunngjorde den kinesiske regjering en redningspakke på 586 milliarder dollar. Statsminister Wen Jiabao har uttrykt at de er rede til å sette inn flere økonomiske stimuleringstiltak dersom det er nødvendig.

Tiltak er allerede i gang. Myndighetene oppfordrer for eksempel studenter og arbeidsløse migrantarbeidere til å starte egen virksomhet. Bankene oppfordres til å gi lån. Lokale myndigheter gir gratis jobbtrening til hjemkomne migranter. Det er annonsert store økninger i jordbruksubsidiene.

Fagbevegelsen opererer som myndighetenes forlengede arm. For den enkelte arbeider er fagbevegelses sosiale rolle viktig.

– Dette er en god anledning for fagbevegelsen til å være aktiv. Den har blant annet som oppgave å hjelpe arbeidsledige, drive arbeidsformidling og gi opplæring, sier Chen Wei.

Verken Pedersen eller Frost opplever at ACFTU har noen vesentlig rolle utover normalt.

– Jeg tror ikke ACFTU er alene om å ikke vite hva de skal gjøre i denne situasjonen. Det er et problem vi ser hos fagbevegelsen over hele verden, sier Frost.

Og noe av det som bekymrer fagbevegelsen sterkest er forvitringen av den nye arbeidslivsloven. Loven rakk ikke å bli ett år før finanskrisen har gitt motstanderne en gylden mulighet til å gi den skylden for at bedrifter går overende.

For fagbevegelsen var loven en viktig seier. De setter sin lit til at myndighetene verner den i krisetider. Men allerede nå er det eksempler på at myndighetene åpner for at arbeidsgivere kan la være å følge loven.

– Loven kom på et dårlig tidspunkt. Arbeidsgiverne legger press på at deler av den må reverseres. Det er til nå avvist av myndighetene og fagbevegelsen. Men vi ser tilfeller der bedrifter prøver å unngå å følge loven, spesielt når det gjelder betaling for ansatte til folketrygden. Det virker som kontrollmyndighetene lukker øynene for at dette skjer, sier Chen Wei i norsk LO.

Den hardt prøvede tekstilbransjen har fått aksept for ikke å betale til folketrygden i seks måneder. Minstelønnssatser skal stå stille. Fortsatt må arbeidsgivere varsle myndigheter og fagbevegelse 30 dager i forveien hvis 20 ansatte eller 10 prosent av arbeidsstokken skal sies opp.

– Arbeidsgiversiden har hele tiden ment at loven gikk for langt i å ta vare på arbeidstakerne.

Motstandere av loven, som er flere enn arbeidsgiverne, vil benytte finanskrisen til å svekke den mest mulig. Det vil være et stort nederlag for fagbevegelsen å se lovens verdi bli redusert. Loven var en viktig seier, sier Dr. Stephen Frost.

Direktør Han Dongfang i det Hong Kong-baserte China Labour Bulletin velger å være optimist.

– Arbeidslivsloven er fortsatt lov, og arbeidere vet at den er der hvis de trenger den, skriver han på nettsidene til China Labour Bulletin.

Kineserne er uten streikerett, men de siste årene har arbeidere gjennomført et økende antall protestaksjoner mot det de mener er uakseptable forhold fra arbeidsgivere. Med millioner av arbeidsledige kinesere frykter myndighetene sosial uro. Så langt er det imidlertid lite som tyder på at kineserne vil møte finanskrisen med denne formen for protester.

– Mange mister jobben, men det er lite sinne å spore. Det er spredte protester, men egentlig er det et sjeldent fenomen. Vi ser heller ingen samordnende kraft i disse protestene, sier Frost.

Dongfang er uenig. Han mener kinesiske arbeidere har fått sansen for å protestere fordi de ser det har effekt.

– Den eneste måten myndighetene kan forhindre sosial uro på er å gi mer makt til arbeiderne. Hvis ansatte har rett til å forhandle på lik linje med sjefene er sjansen mindre for at protester utvikler seg til voldelige aksjoner. Hvis myndighetene velger å ignorere ansattes rettigheter og lar bedriftslederne få fri, kan det gå svært negative konsekvenser, skriver han på nettstedet.