Det hadde seg nemlig sånn at vi skulle intervjue en fagforeningsmann, relativt høyt på strå. Nestleder i et stort forbund, og med et mer enn passende stort selvbilde, kan vi kanskje si. Men bevares, fyren var helt OK, en forkjemper for faglige rettigheter i et land der slikt ikke akkurat kommer av seg selv.

Vi måtte ta drosje langt, i et hav av kø. Bilene snirklet seg fram i en by på det varmeste. Vi ankommer svette og slitne, alt for sent. Litt sånn etter latin-amerikansk for sent. Han sitter i møte med ca. 20 mennesker. Vi får beskjed om å komme inn, og avbryter midt i møtet. Det gjør tilsynelatende ingen verdens ting.

Fagforeningsbossen ber oss sitte ned på hver vår side av han selv. Intervjuet kan starte med hele medlemsmassen til stede. Jeg spør, han svarer, og fotografen, som også kan spansk, oversetter. Dobbelt jobb denne dagen, kan man si. Slitsomt i varmen. Et par spørsmål og «vår mann» i fagbevegelsen er på glid med svar på 10-12 minutter per spørsmål.

Et politisk bakteppe blir presentert. Vi har hørt mye av det før, og tenker: «Vær konkret og kort, ikke ti tusen ord om allmenne politiske forhold». Han holder på, tiden går. Jeg blir utålmodig og min kollega, fotograf og tolk, blir mildt irritert. Hun prøver å korte ned, men etter nok et maratonsvar, tar hun kortversjonen av den første tredelen og avslutter deretter med, sitat: «bla, bla, bla?».

Fagforeningslederen fokuserer mer enn noen gang under intervjuet, øynene blir svarte, hvoretter han spontant utbryter: «No bla, bla, bla..». Han er tross alt blamert for hele møtet, og hans medlemmer fniser og ler av episoden. Min kollega mumler noe om veldig sliten, og det var ikke sånn ment. Jeg klarer ikke å kvele en spontan latter, og heller på den måten salt i såret. Det er for sent å rette opp fadesen med en alvorlig mine, og selvsagt: Alt er ødelagt. Vi tar en rask retrett, prøver å si at «dette var interessant», og kaster oss ut i den varme luften.

Noen ganger er det en stor lettelse å forlate et møtelokale.

shc

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 3/2011)