Kravet om kommisjon er det eneste nye fra Bratten, for målet hennes er det samme gamle kjente: Bratten vil utvide arbeidstidsordningene og legge mer makt på arbeidsgivers hender.

Regjeringen har sammen med partene i arbeidslivet gått igjennom tilstanden i norsk arbeidsliv, deriblant arbeidstidsordningene, og lagt fram en stortingsmelding på grunnlag av denne grundige tilstandsrapporten.

Stortinget behandler nå denne arbeidslivsmeldingen, som jeg er saksordfører for. Vi i Arbeiderpartiet inviterer alle til innspill om hvordan vi kan skape et bedre arbeidsliv. Det kan folk komme med både i den offisielle høringen til meldingen, og ved å be om egne møter med oss som behandler den. Vi reiser også nå rundt i fylkene og på arbeidsplasser til alle som vil for å snakke med folk om innholdet i meldingen og få innspill på hvordan folk opplever arbeidslivet og hva de synes trengs av endringer. En mer inkluderende kommisjon enn dette skal en lete lenge etter. Vi i Arbeiderpartiet vil lytte til hvordan vanlig folk opplever arbeidslivet, heller enn til forskere alene.

Gjennomgangen av arbeidstidsordningene i meldingen viser oss at de er svært fleksible, samtidig som de ivaretar helse, sikkerhet og beskyttelse av fritid. Arbeidstidsordningene er nøye laget for å hensynta folks ønske om fleksibilitet i arbeidstiden, og mulighet til å stå i arbeid lenger. Det siste er et viktig politisk mål vi må nå: folk må stå i arbeid lenger for å finansiere velferden fremover. Da må vi ha et arbeidsliv der folk ikke blir slitne tidlig.

Bratten tar feil når hun sier at ordningene er til hinder for arbeidstagere som vil jobbe mye. Med fleksibilieten i reglene og muligheter for unntak får de fleste akkurat de arbeidstidene de vil ha. Det er imidlertid viktig for oss at arbeidstagerne selv og deres fagforeninger har siste ord når det kommer til slike unntak. Bratten vil dette til livs. Bratten mener arbeidsgiver skal bestemme arbeidstid. Det er ikke moderne. Det er gammeldags og skadelig.

«Folk jobber for lite», uttalte Bratten i sakens anledning og viste til at kvinner gjennomsnittlig jobber mindre enn menn, og mindre enn ellers i Europa. Da er det fristende å minne Bratten på den høye andelen deltidsarbeidende kvinner i Norge, og at Bratten i andre sammenhenger ikke har ønsket å være med på å ta et krafttak for at de mange tusen kvinnene som jobber ufrivillig deltid, skal få jobbe mer.

Start der, Bratten, i stedet for å hevde at fulltidsarbeidende kvinner jobber for lite.