Historien som ble fortalt i magasinet the Runners World var tankevekkende. Hvor i Norge er det mulig å finne et tilsvarende naturlig opplyst landskap? Ikke lenge etter at jeg var ferdig med artikkelen kunne NRK fortelle om en lokal russebusskonkurranse. Prislappen de norske ungdommene hadde brukt på bussene varierte fra 1,3 millioner kroner til en halv million. Vel verdt pengene, mente russen. Hvilket samfunn er det primitive?

Noen dager senere presenterte regjeringen sin klimamelding. Her slås det fast at «bærekraftighet» bør være et grunnleggende prinsipp for alle utvikling i Norge og verden for øvrig. Og denne bærekraftige politikken må bygge på «hovedprinsippene om rettferdig fordeling, internasjonal solidaritet, føre var-prinsippet, prinsippet om at forurenser betaler og prinsippet om felles innsats». På de nesten 300 sidene drøftes det meste rundt klima og tiltak for å redusere CO2-utslipp. Men det er knapt en tanke om hva som er livskvalitet eller hvilke grunnleggende verdier vi ønsker skal prege samfunnet vårt.

I sin første kommentar til klimameldingen understreker LO-leder Roar Flåthen at klimaet ikke reddes med en melding, og at vi fortsatt må ha en aktiv klimadebatt og engasjement. I forslaget til nytt handlingsprogram for LO sies det i en setning at hele økonomien må bli grønnere. Det er et mål som i seg selv kan prege en hel LO-kongress. Hva mener LO med det? Kan vi for eksempel bruke tariffoppgjør for å oppfylle visjonen om en grønn økonomi?

Både klimameldingen og forslaget til handlingsprogram er gode og viktige dokumenter. Norge vil bli et bedre land å leve i hvis vedtakene realiseres. Men den grunnleggende utfordringen forblir ubesvart. Og ett eller annet sted mellom Amish-folkets religiøse livssyn og russens grenseløse materialisme ligger kanskje svaret på hvilket samfunn vi må utvikle for å kunne leve godt og bærekraftig på en sårbar klode. Våger vi ikke å gå løs på den debatten, hjelper det lite med co²-kutt alene.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 8/2012)