En vaktmester kunne fortelle at det visstnok skulle anlegges en stor lekeplass. Med tre barnehager og en skole innenfor en radius på noen knappe hundre meter, har det ikke manglet på trygge lekemuligheter. Men nå hadde noen i sin visdom funnet ut at vi trengte enda mer plass til ungene.

Hvorfor var det ingen som hadde spurt oss om hva vi hadde behov for? Noe av det flotte med blokkleiligheter er at de egner seg for både unge og gamle. Alt på ett plan. Heis ned til garasjen. To fine terrasser hvor det er mulig å nyte varme kvelder. Hvis det bare er et levelig lydnivå. Og var det noe som gjorde at vi i blant vurderte å flytte så var det et stadig mer støy. Fistelhylende barn som aldri må legge seg, har ødelagt mang en fin sommerkveld. Og hvis de befant seg i gårdsrommet ble stemmene forsterket som i en trakt.

Tanken på hva lekeplassen vil medføre av enda mer bråk fikk mismotet til å sige på. Det ble ikke noe bedre av at alle de aktuelle boligannonsene vi fant forkynte hvor barnevennlig området var. Gradvis ség det innover oss en erkjennelse av at alt dreier seg om barna. Ingen tenker på oss middelaldrende, de eldre eller alle dem som ikke har barn. Hvor er uteområdene der du kan slå av en prat eller lese en bok? Kafeen uten støyende musikk? Skiløyper frie for birkebeinere eller unger i pulk? Svømmehallen hvor det er mulig å svømme rett fram uten å risikere kollisjoner med elleville unger?

Hva med oss som lever mellom barnehagen og sykehjemmet? Hvor er vår plass i samfunnet?

sym

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 8/2012)