Spanias svar på krisen: Man bruker formuer av skattepenger på å redde bankherrer og ofrer millioner av egne (mindre pengesterke) borgere; arbeidsløshetstrygder og pensjoner kuttes, trygge arbeidskontrakter endres til utrygge, utdanningsbudsjetter kappes, politiet militariseres; de som protesterer, behandles som terrorister. Og ikke bare det.

Det funker ikke. Krisen bare fortsetter. Arbeidsløshetssøylen på grafene vokser til nye rekordhøyder: En fjerdedel av spanjolene er i dag arbeidsløse, og halvparten av ungdommen er rammet – den høyeste andelen i EU. Flere makthavere har pekt ut den skyldige: De rigide arbeidsmiljølovene.

For bare halvannet år siden kom den sosialdemokratiske regjeringen med en reform som skulle mykne rigiditeten. Men gikk arbeidsløsheten ned den gangen? Nei! Den økte. I dag er den nye høyreregjeringen på vei i samme retning, med enda mer hastverk. Statsminister Mariano Rajoy glemte at mikrofonen var på da han hvisket til en EU-representant for noen uker siden: «Arbeidsreformen vår kommer til å være ekstremt aggressiv.» Nylig ble den innført som et krisedekret og går i korte trekk ut på følgende: Lettere å gi folk sparken, lettere å kutte i folks lønninger, lettere å endre (forverre) arbeidsforholdene uten at dette forhandles om sentralt. En «employer’s wish-list gone mad», som en kommentator i The Guardian syrlig omtalte den.

Det er noe interessant med det rigide spanske arbeidsmarkedet: Det er veldig fleksibelt. Rundt en tredel av arbeidsstyrken er midlertidig ansatt. Arbeidsmarkedet består av én relativt beskyttet gruppe arbeidere, og én ekstremt ubeskyttet gruppe, der ungdom, kvinner og innvandrere er overrepresenterte. Det virker logisk å reparere dette gapet ved å redusere privilegiene til den beskyttede gruppen og øke jobbtryggheten for den andre, som statsminister Rajoy hevder å ville. Problemet er imidlertid at i praksis betyr dette at de beskyttede arbeiderne mister for mye, mens de ubeskyttede arbeiderne vinner for lite. I mellomtiden grafser arbeidsgiverne til seg så mye de kan.

Må ikke forveksles med Hellas: Krisen i Spania kom idet boligboblen sprakk i 2008 og 2009. Bygningsarbeiderne ble først rammet, deretter gikk sektor etter sektor med i sluket. At økonomien har vært totalavhengig av liksomverdiskapning – økende eiendomspriser – er hovedfaktoren bak dagens skyhøye arbeidsløshetstall, ikke rigide arbeidsmiljølover eller et dobbelt marked som har preget landet lenge før krisen. Så hva har egentlig en arbeidsreform med kriseløsningen å gjøre? Ikke særlig mye. Derimot fins det liten tvil om at ikke alle taper på høy arbeidsløshet. Er den høy, kan man presse ned lønninger og fjerne rettigheter ved å peke på de desperate som står utenfor butikklokalet, byggeplassen, klasserommet eller fabrikkporten og si til en ansatt som protesterer:

Vil du være en av dem?

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 8/2012)