Jeg kan ikke spesielt mye om hest, og ikke er jeg spillegal, men et nært familiemedlem er hesteeier. Jeg liker å lene meg mot gjerdet og kjenne suget i magen når hestene dundrer oppover oppløpssiden. Klarer den det i dag? Holder den ledelsen hele veien inn?

Det har blitt noen seire. Hesten har vært god. For to år siden løp den inn noen hundre tusen. Så skjedde det som måtte skje: Et brudd i kneet gjorde at hoppa måtte stå over en sesong. Alt håp ble kanalisert inn mot neste mål: 2012-sesongen.

Første løp i år: Vår hest skal løpe igjen, men galoppsporten er ikke som andre idretter. På grunn av sin fortid som favoritt, må hesten starte med handikap. Under salen legges det lodd. Jo større favoritt, dess mer vekt må hesten bære. I prinsippet skal altså alle hestene ha samme sjanse til å vinne.

Hvilken idé! Jeg ser for meg overføringsverdien til andre idretter: Petter Nordthug på startstreken uten smøring under ski-ene. Olaf Tufte med for korte årer. Lance Armstrong i oppoverbakkene uten doping.

Jeg er sikker på at jeg hadde hatt det mye morsommere i gymtimene på skolen om alle fotballtalentene ble tvunget til å skyte med venstre bein, eller dersom fartsfantomene måtte starte tre sekunder etter meg. Og hvordan ville ikke skolegangen sett ut om alle skolelysene fikk én time kortere eksamenstid.

Kanskje kunne vi brukt samme prinsipp internasjonalt? Norge, Tyskland og Qatar får bare eksportere til et begrenset antall land i år. De gjorde det så bra i fjor. Og så setter vi Nederland, Australia og USA på en skikkelig slankekur. Kutt i offentlige utgifter! Ingen subsidier til industrien i år.

Vår hest måtte se seg slått av en med 16 kilo mindre på ryggen. Jeg tror jeg satser enda mer neste gang.

ragnh

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 14/2012)