Da jeg i andre halvdel av 1980-tallet gikk i murerlære hos en murmester i Kristiansand, opplevde jeg at jeg sjelden eller aldri fikk min lønn når jeg skulle. Ingen hadde noen gang spurt meg om jeg ville være organisert, men jeg hadde en ballast som hadde plassert meg på venstresiden, og tanken for kollektive, solidariske løsninger var nærmest instinktiv. Så da jeg troppet opp i Kristiansand Bygningsarbeiderforenings lokaler, hadde jeg ingen spørsmål, jeg var der for å melde meg inn. Jeg brukte ikke fagforeningen til å rydde opp i mitt firma, det ordnet jeg selv, men som sagt, tanken om at samlet var vi som arbeidstakere sterkere enn hver for oss lå der.

25 år senere har jeg hatt en lang og innholdsrik reise i fagbevegelsen. Først som menig medlem av Bygning, så i Bekledning som senere ble Fellesforbundet. Jeg har hatt tillitsverv på alle nivå; plasstillitsvalgt, sekretær i klubb, klubbleder, avdelingsleder, ungdomsleder i Regionen, Nestleder i Regionen og medlem i Fellesforbundets forbundsstyre. Jeg har vært ansatt som organisasjonsarbeider siden 1999, først i Regionen, så i forbundet før jeg i 2006 ble ansatt i avdeling 3 og har vært der siden. Hele denne tiden har jeg opplevd fantastisk mye flott, og jeg har aldri angret på mitt valg av karriere. Og da jeg entret talerstolen på mitt første landsmøte i 1995, følte jeg at jeg var med på noe stort. Og da Bjørg Storås og Bjørn Ås kom bort til meg etterpå, og mente jeg godt kunne ha gitt dem kreditt fra talerstolen for å ha satt meg i stand til å stå der, kjente jeg den samme følelsen disse to var i stand til å skape da jeg entret mine første kurs. Her snakker vi om virkelige tillitsvalgte i både hode og hjerte.

Som sagt, jeg har mye å takke fagbevegelsen for, og jeg kunne skrive en avhandling om det. Jeg har ikke noe ønske om det, men ville bare fortelle litt av min historie, så dere kanskje kunne få et glimt av hvem jeg er. Men det er ett poeng i min historie som er vesentlig; gjennom alle disse årene, er det en ting jeg har passet på å alltid bære med meg: Følelsen av å være bitteliten hver gang man sto i banken å skulle ta ut penger, og mesteren hadde funnet det for godt å beholde pengene litt til. Nedverdigelsen som lå i å stå i skranken (verken nettbank eller telefonbank fantes) til spott og spe mens funksjonæren fortalte med en smule forakt at kontoen var tom. Ydmykelsen i å måtte ned i lomma for å ta frem en sammenbrettet lønnsslipp for å vise at det skulle vært penger der, og spørre om det var mulig å få lov til å overtrekke kontoen med en hundrelapp eller to. Det at jeg fremdeles, etter over tyve år er i stand til å kjenne den følelsen gjør meg etter min mening til en bedre tillitsvalgt.

Når vi så i forbindelse med saken om dagpenger under permittering opplever at vår egne topptillitsvalgte ikke tar dette så alvorlig, forteller det meg at om dere noen gang har gått blakk, så husker dere i hvert fall ikke. Om dere noen gang har opplevd ydmykelsen i å ikke kunne gjøre opp for seg, ikke fordi man har brukt penger som fulle sjøfolk, men fordi noen har tatt seg til rette, så er det fortrengt, og dere vil ikke vedkjenne dere det. Når en av Fellesforbundets aller øverste tillitsvalgte presterer å si at det er jo ikke et så stort problem, for det er jo bare fem hundre permitterte, skjems jeg over mitt eget forbund. Det at dere ikke er i stand til å sette dere inn i situasjonen til de som betaler lønna deres forteller meg at dere burde finne en annen karriere, for tillitsvalgte burde dere ikke være.

Saken er løst, og det er vi glade for! Våre medlemmer som ble nektet dagpenger har allerede fått penger på kontoen. Det som er tankevekkende er at dette skjedde på tross av våre øverste tillitsvalgte, ikke på grunn av dem. Det var fagforeningsmedlemmer og sympatisører over hele Agder som viste solidaritet og kampvilje som trumfet gjennom en løsning, og for det skal de ha en varm og høyst fortjent takk!

Jeg regner med at munnhellet om kua som glemte at hun hadde vært kalv er allment kjent. Jeg håper og tror at om undertegnede mot formodning skulle glemme hvor han kommer fra, vil det finnes et menneske som hardt og brutalt minner meg på det. Skal man være en god tillitsvalgt må man nemlig ha det både i hodet og hjertet.

Med vennlig hilsen

Syvert Fossdal