Hun leder også et av LO-forbundene med det aller lengste navnet: Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. Alle yrkesgruppene MÅTTE ha sine yrkesbetegnelser med da tre forbund ble til ett i 1992. i dag er det ytterst sjelden man ser navnet skrevet fullt ut. De har lykkes med å bli ett forbund.

Hun leder også det LO-forbundet der medlemmene har det høyeste utdanningsnivået. Alle har minimum 3-årig høyskoleutdanning. Men de jobber i nærkontakt med de aller nederst på samfunnets rangstige. Og omsorgen for disse gruppene er noe av det som får engasjementet til å flamme aller kraftigst hos forbundslederen. Også regjeringen, der hennes eget SV er med, får unngjelde når de ikke har disse gruppene høyt nok på sin dagsorden:

– Det blir alt for mye snakk om skoler og barnehager og alt for lite om de utslåtte og maktesløse gruppene, sa hun i et intervju med fagbladet Fontene like før kongressen.

– Dét Karita Bekkemellom har prestert er å legge inn ansettelsesstopp for det statlige barnevernet, der hun er sjef. Det synes jeg hun skal skamme seg for, la hun til.

Hun har også vakt en viss oppsikt ved å opptre sammen med Velferdsalliansen i forbindelse med høringer i stortingskomiteer. At brukere og hjelpere opptrer sammen – og med like oppfatninger – er ingen selvfølge.

For mange kom hun ut av intet da hun ble valgt til forbundsleder for fire år siden. Hun hadde kun hatt lokale verv før hun ble spurt om å overta som forbundsleder etter den høyt profilerte Oddrun Remvik – og sa ja.

Etter fire år i lederstolen synes hun samarbeidet i arbeidsutvalg, landsstyre og på forbundskontoret er så spennende og stimulerende at hun gjerne tar fire år til.

– Jeg finner det mer og mer artig og stimulerende å jobbe i Oslo, sier eksil-trønderen.