– Je har vøre gørheldig, sier veteranen fra Bekledning. I morgen er hun pensjonist.

Ajak står det på den røde fjellanorakken min fra 80-tallet. Produsert av Ajak i Brumunddal. Anne Marie Pettersen var bare 15 da hun begynte på sysalen der. Første august 1986 kom hun til Folkets Hus på Youngstorget, som hovedkasserer i Bekledningsarbeiderforbundet. Et felles forbund i privat sektor lå fortsatt på tegnebrettet, og ble ikke sjøsatt før nesten to år seinere.

– Det har vært litt av en utvikling på disse åra. I Fellesforbundet, i samfunnet, for ikke å snakke om infrastrukturen, sier den blodferske pensjonisten. Anne Marie Pettersen har vært en av langpendlerne på Lilletorget. Da hun begynte, gikk toget fra Brumunddal annenhver time, og reisen tok to timer. I dag er det timesavganger, og reisen tar 1 time og 40 minutter.

Togturene har skaffet henne venner for livet, hun har truffet artige folk og folk fra andre bransjer. Nå har hun ryddet kontoret og er klar til å ta forvel med pendlertilværelsen. Endelig skal hun også få tid til å gå mer turer, trimme og lese.

Men 62-åringen har fortsatt masse futt, og oppgaver å gyve løs på. Hun sitter i kommunestyret, og er vara til formannskapet. Hun leder administrasjonsutvalget i kommunen og skal fortsette med det. Hun sitter i landbruksnemnda. Hun er leder for Folkets Hus i Brumunddal. Og dessuten nestleder i Brumunddal Arbeiderlag. Så pass døkk, brumunddøler!

Realistisk feminist

Fram til landsmøtet i oktober var Anne Marie Pettersen forbundssekretær. Og lenge var hun den eneste kvinnen i forbundets øverste ledelse. Hvordan har det vært?

– Jeg har vært vant til å omgås mest mannfolk, både i styrer, råd og utvalg. Men jeg har aldri følt meg mindreverdig fordi jeg er kvinnfolk. I mange sammenhenger har jeg følt at jeg ble skjøvet fram. I noen saker er det blitt brukt mot meg at jeg er kvinne. Men ikke her i Fellesforbundet. Jeg ser på alle i huset som likeverdige, med like muligheter, mener hun.

Pettersen har sittet i LOs likestillingsutvalg, og ble den første lederen i forbundets eget utvalg. Hun forteller at likestillingskonferansene først og fremst tok sikte på å opplyse folk.

– Jeg syns vi gjorde en bra jobb. Det var tolv prosent kvinner blant medlemmene, og jeg mente og mener fortsatt en må ta utgangspunkt i den virkelige verden når saker skal legges fram. Vi var realister og så på hva vi hadde mulighet til å få til.

Katastrofevalg

– Hva syns du om situasjonen etter landsmøtet, med en ledelse uten kvinner?

– Jeg syns det var en katastrofe at forbundet ikke fikk inn ei dame i ledelsen, svarer Anne Marie. Hun har tro på et mykere forbund – kvinner ser litt annerledes på ting.

– Vi får bare håpe at damene kommer sterkere tilbake. Etter hvert som grensene mellom ulike seksjoner viskes ut, vil sikkert flere kandidater dukke opp. Hvis de har en bra kandidat til forbundsledervervet, kan det ikke stoppes av at hun ikke kommer fra Jern og Metall. Så lenge kandidaten har nødvendig ekspertise er det tull at vervet skal ligge til én bransje, mener hun.

Tekobransjen desimert

Men bransjen hennes har jo ikke utvikla seg til det bedre. Medlemstallet har stadig gått nedover. Konfeksjonsindustrien har krympet voldsomt. I realiteten er den nesten utradert i Norge. Skoproduksjonen er så godt som borte, det samme gjelder garveriene.

Billigland har overtatt, mens spesialtekstiler holder stand sånn noenlunde her. For eksempel oljelenser, tekniske tekstiler, telt, skuddsikre vester. Også fiskeredskap ser ut til å holde seg stabilt, eller svakt økende. Det skyldes at service på utstyret er inkludert i virksomheten til fabrikkene.

Det virker som mesteparten av dagens bedrifter er ganske solide. Men teko er et lite miljø i Norsk Industri.

– Hvordan har arbeidet mot arbeidgiverne vært?

– Jeg har jobba mot forskjellige personer. Og syns at samarbeidet stort sett har gått greit på det næringspolitiske. Men når det gjelder tariff har jeg nok vært litt streng. Vi har jo ulike roller, svarer hun.

I 1988 hadde det nystiftede Fellesforbundet 11.474 medlemmer innen tekstil og konfeksjon. I dag er medlemstallet bare ti prosent av dette, 1100.

– Der kan du se hva jeg har gjort. Forhandla fram så gode lønninger at bedriftene har flagga ut, sier hun og ler godt.

Ny overenskomst

Teko er en lavlønnsbransje, men har ikke sakket akterut. Den har fulgt utviklingen i andre bransjer. Nå blir det sekretær Niels Edvard Killi som skal overta ansvaret for denne overenskomsten. Niels kommer fra Grafisk. Anne Marie har stor tru på ham og sier han har vært lett å lære opp.

Selv har hun sittet i et utvalg som skal utvikle en Industrioverenskomst. Den kan bli en realitet allerede fra 2012. Det blir en overenskomst som er felles for dagens fem frontfag: VO, Teko, Kartonasje, Nexans, Teknologi og data. I tillegg får hver av dem sin spesielle del.

Jobbe for medlemmene

Fellesforbundet har selv utviklet seg mye i løpet av disse åra. Forandret seg stort sett til det bedre, mener Anne Marie. At strukturen endres og seksjonene nå forsvinner, er en prosess som må gå sin gang. Nå gjelder det å se framover, sier hun.

Det viktigste er å jobbe for at medlemmene har gode lønns- og arbeidsvilkår og at det er bra forhold på arbeidsplassene. Derfor er hun også opptatt av at kunnskap må bringes videre.

– Medlemmene skal vite hva de har rett på, og hvordan få det til. Lære seg overenskomstene, lære å skrive protokoll osv. «Tillitsmannen» til Gerhardsen er like kjekk å ha i dag. Jeg er gang på gang blitt overrasket av store hull i kunnskapene hos tillitsvalgte. Det er trist å finne ut at medlemmer har gått på feil bestemmelse, sier hun.

Opptatt av inkludering

Vervet som styremedlem i Bekledningsinternasjonalen har brakt henne rundt om i verden. Møter med fattige tekstilarbeidere for eksempel i Bangladesh er slikt som gjør dypt inntrykk. Forferdelige arbeidsforhold. Noe helt annet enn å se det på tv, som hun påpeker.

I tillegg til teko-saker og likestilling har Anne Marie Pettersen også jobbet med inkluderende arbeidsliv og LO/NHO-ordningene. Hun har jobbet med den gamle APF-ordningen og vært opptatt av å kunne gi klare og ordentlige svar.

Nesten som Ludvik

Ei dame med orden i sysakene og bein i nesa, Anne Marie Pettersen. Men det har kostet.

– Jeg har alltid hatt angst for alt som er nytt. Det er vel meg i et nøtteskall. Jeg grudde meg til alt. Helt fra jeg måtte be om rikstelefon for å ringe forbundet da jeg jobba på Ajak. Torde itte. Nesten som Ludvik i Flåklypa. Jeg kan le av det i dag. Men gud som jeg svetta og leid. Det var jo fordi jeg syntes at alt skulle være topp. Jeg hadde fått ei oppgave, og måtte levere. I dag ser jeg jo at alt ikke kan være perfekt, sier Anne Marie.

Hun ser tilbake på åra i Fellesforbundet som enormt lærerike.

– Hva kan andre tillitsvalgte lære av deg?

– Vis deg som den du er. Du må prate så folk skjønner hva du prater om, svarer hun. Og erfaring fra små forhold hjelper deg til å skjønne mer av andres problemer.

– Du virker alltid så rolig og behersket. Blir du aldri sint?

– Hehe. Som tillitsvalgt må en være litt diplomat. Men det er klart jeg blir sint. Egentlig har jeg vært jævla tålmodig!

Det som kommer fra Ajak, er solid og tåler nok noen sesonger til. På tide å ta fram den røde anorakken.