– God ettermiddag, sier Heidi Jorunn Brun og smiler.

Klokka har passert 08 og kaffen er kokt. I lokalene til Longyearbyen Arbeiderforening på Svalbard serveres ikke automatkaffe.

Hun starter opp datamaskinen og sender en e-post.Til Arild Olsen, tillitsvalgt for foreningen og også hovedtillitsvalgt i Gruveklubben i Store Norske. Olsen har kontor vegg i vegg.

– Jeg sender deg en e-post, sier hun så høyt at Olsen må få det med seg. Tonen er lett, men direkte. Språkdrakten frisk.

– Det er bare kjeft å få her, men så føler vi oss hjemme, sier Brun med nok et smil.

Svalbard er hjemme

Hun har vært så lenge på Svalbard at det er hjemme. Hun har fast jobb, bor i leid tjenestebolig, har samboer, ingen barn – og leilighet på fastlandet, på Kløfta.

Da Brun flyttet til Svalbard skulle hun bli én sesong – seks måneder. Det var i 1991. Mer enn 20 år senere bor Brun fortsatt på Svalbard. Den gangen var det ingen ledig post for lensmannsbetjenten opprinnelig fra Dovre. I årene fra 1991 til 1996 var hun innom flere arbeidsplasser, før hun fikk jobb i foreningen.

Det var den gangen da Norsk Arbeidsmandsforbund hadde monopol på Svalbard. Skulle du være LO-medlem, så var NAF forbundet og Longyearbyen Arbeiderforening det eneste alternativet. Samfunnet har endret seg. Flere bransjer og yrkesgrupper er kommet. I 2010 ble LO Svalbard stiftet fordi flere forbund enn NAF fikk medlemmer, men fortsatt er NAF storebror. LO Svalbard kjøper tjenester av NAF. Brun teller ikke timer.

– Men det var på en måte enklere før. Vi sto mer samlet.

I samme åndedrag snakker hun om solidaritet og at alle burde ha gått i 1. mai-tog. På Svalbard, som mange andre steder, var det flere som bare tok fri.

Tyfusstatuetten

Brun er kontorsekretær. Stillingen het kontorleder da hun begynte i 1996. Den har skiftet navn underveis. Brun er ikke opptatt av titler. Det viktigste er å få jobben gjort. Brun snakker mye og om det meste. Hun er engasjert og energisk. Det gir seg utslag i hverdag og fest. Ikke helt tilfeldig snakker hun stadig om at det er bedre å være med i festkomiteen enn bare å komme på festen.

– Når jeg først er på Svalbard så må jeg jo bidra. Jeg kan ikke bare sitte hjemme.

«Mottakeren er opptatt av å hjelpe andre og er en person man kan be om råd i forskjellige saker. Mottakeren er et «ja»-menneske som har satt sitt preg på Longyearbyen i over 15 år og som fortsatt holder høyt tempo».

Sitatet er fra talen holdt til Brun det året hun ble tildelt den høyt hengende Tyfusstatuetten på Svalbard. «Tyfus» er et Svalbard-synonym for alt som er dårlig, trist og kjipt. Statuetten går til noen som har gjort en solid innsats for å bekjempe tyfus.

Mange områder i lokalsamfunnet har nytt godt av Bruns engasjement; politikk, lag og foreningsarbeid, og hjelpearbeid overfor befolkningen i Barentsburg.

Brun liker ikke så mye oppstuss rundt egen person.

– Jeg har et sosialt engasjement. Hvorfor? Kanskje det er så enkelt at jeg er glad i folk, glad i å bidra og ta sosialt ansvar.

Politiker

Brun hadde ikke vært lenge på Svalbard før hun ble medlem i Svalbardrådet, en slags forløper til dagens lokalstyre. Hun ble medlem første gang i 1993, var leder i 1998-99 og var med fram til innføringen av lokaldemokrati, Longyearbyen lokalstyre, i 2002.

Brun var med på å stifte Tverrpolitisk fellesliste på Svalbard.

– Jeg syntes politikk var interessant. Skal du få noe til må du helst engasjere deg politisk. Men jeg gjorde ikke annet enn å fly på møter.

Så hun sluttet med politikk. Sånn nesten i hvert fall. Hun sa heller ja til å være leder av Longyearbyen Jeger- og Fiskerforening. Det passet den tidligere representanten for Svalbardrådet i Miljøvernutvalget som foreslo loven om miljøvern for Svalbard. Hun hadde jo litt «ledig tid» og var vant til reinjakt på Dovre. Hun forble leder i foreningen i mange år og arbeidet blant annet for at jegere fra Svalbard skulle få ta med seg kjøtt til fastlandet. Selv tar hun med grønnsaker og frukt fra fastlandet til Svalbard.

– Alt er dyrt her, utenom det som ikke er bra – røyk og alkohol.

– Vet du hva vi gjorde i går?

Brun slår av en prat med den AOF-ansatte, som har kontor samme sted. Forslagene på aktiviter er mange.

– Du tok dem med på Leseringen? Kino? På kroa? Tok du dem med på trening?! Du er på styr!

Joda, Brun er glad i å lese, hun er sosial, men kan hun få velge så synes det som om førsteprioritet er å trene og gjerne bidra til at andre får rørt seg.

– Etter tida som politiker begynte jeg å tenke mer bevisst på helsa. Jeg må røre på meg. Hvis jeg bare sitter i ro, så råtner jeg bort.

Hun er hedret for innsatsen for Svalbard Turn. I idrettslaget har hun vært aktiv i håndballgruppa, instruktør i aerobic og step, og dagen i forveien har hun vært instruktør i spinning og selv trent styrke i sal.

Hun er «Diva in Training», ifølge et bilde som henger på kontorveggen.

– Det er jo syden! Og jeg som bare har lange bukser. Jeg skulle hatt shorts!

Ukene har gått. Brun skal på samling på Sørmarka. Hun skulle egentlig innom med en bok, men avtalen blir til en telefonsamtale. På relativt kort tid får hun sagt mye, før hun haster videre til samlingen, og så hjem til Svalbard.

– 10 år til, kanskje. Men når samboeren blir pensjonist, skal vi til fastlandet. Om det blir vemodig? Nei, når jeg er ferdig her oppe, så er jeg ferdig. Da kommer jeg gående med rullator til NAFs kontorer i Oslo, sier Brun og ler.