– Står det et maleri der inne, eller er det jeg som tar feil?

Konservator Terje Tonne skotter over brillene og inn i tussmørket i arkivrommet.

– Åja, det hadde jeg nesten glemt, sier Kjersti Mandal organisasjonsleder i Norsk Arbeidsmandsforbund.

Hun smetter forbi Tonne. Tar tak i det store bildet som står lent mot et arkivskap, med baksiden ut.

Tonne smiler. Er tilfreds med funnet.

Oljemaleriet i den ornamenterte gullrammen er signert «Otto Hennig 1912». Et nokså dystert landskapsmaleri. Så mye blygrått at forbundsleder Erna Dynge ikke sto ut med å ha det på veggen lenger.

– Her har vi Hennig i et lystig øyeblikk, til ham å være, humrer Tonne, som om han gjør mildt narr av en gammel venn. Han forteller om en maler med hang til det lengselsfulle og vemodige.

Kjersti Mandal lytter ærbødig. Går ned på huk og studerer bildet.

– Dette er faktisk et veldig godt bilde av Hennig, konkluderer konservatoren.

Forklarer at bildet vil framstå som mye klarere når det blir renset. Nå er kunstnerens intensjon skjult bak årtier av skitt. Han anslår forsikringstaksten på bildet til 20–25.000 kroner.

Saumfarer fagbevegelsen. Tonne er utdannet malerikonservator og har studert maleri, begge deler i London. Han driver privat praksis med brann- og vannskadete malerier som spesialfelt.

Tonne har saumfart kontorene i flere LO-forbund i årenes løp. Utvilsomt en fremmed fugl i andedammen, i nålestripet dress og med tilbakestrøket kunstnerhår.

Noen ganger er han blitt overrasket. Som da han var på oppdagelsesferd i 6. etasje i LO Stat–bygget.

Bortgjemt bak en dør finner han et gulnet lite bilde. Det henger i en tynn snor, festet til en enslig spiker. Bildet viser to små gutter ved en bekk en sommerdag. Den ene med ei fiskestang. Det er et sjeldent grafisk trykk av Kaare Espolin Johnson.

Tonne rister på hodet, mildt forferdet. Bildet takserte han til 18.000 kroner.

- Det er som regel ikke viljen det går på, men ressurser og kunnskaper. Mange vet ikke hvilke skatter de eier. De større verkene, «sviskene» i samlingen, blir nok ivaretatt, men det er ikke alltid man er klar over at en liten, uanselig tegning kan være viktig og verdifull, sier Lill-Ann Jensen.

Jensen har 28 år bak seg som bibliotekar og førstekonsulent i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Hun har vært bilderedaktør for en lang rekke bøker, de fleste med tema fra arbeiderbevegelsens historie, og har skrevet boka «Bildet som våpen».

Jensen var også bidragsyter til boka og utstillingen «Engasjert kunst», som LO og Stenersenmuseet sto bak i anledning LOs 100 årsjubileum. Sjøl kaller hun seg «en interessert amatør» som alltid har vært opptatt av kunst.

Ta rede på LOs samling. Jensen, som har vært pensjonist et par år, har fått i oppdrag å registrere og katalogisere kunsten som LO sentralt eier, det vil si det som befinner seg i LOs kontorer, møterom og fellesarealer.

– Jeg regner med at vi kommer til å få oss en og annen overraskelse når vi tar runden rundt i alle kontorene, smiler Jensen.

Folkets Hus. En tyvstart i Folkets Hus sammen med Aktuell og administrasjonssjef Kine Smith Larsen bekrefter hennes antagelse.

På LO-lederens romslige kontor, et representativt rom med elegante, brune veggpaneler, overraskes hun av møtet med Christoffer Stixruds vakre maleri «Morgenbussen», som har selskap av et Reidar Aulie-maleri med motiv fra Lofoten.

– Dette bildet har jeg bare sett avbildet i ei bok, og så henger det her, i samme huset som jeg har jobbet, sier Jensen, som gleder seg til å ta fatt på en oppgave hun ikke riktig vet omfanget av ennå.

Jensen skal sørge for at alle bilder og kunstgjenstander blir registrere og avfotografert. Kanskje med en liten tekst som forteller om bildet og kunstneren. Oppdraget gjelder bare kunsten som LO eier, ikke det som er i Folkets Hus’ eie – i hvert fall ikke så langt, sier Jensen.

– Hvordan synes du at arbeiderbevegelsens organisasjoner tar vare på kunsten de eier?

– Det varierer nok veldig. En organisasjon som AOF har registrert og katalogisert det de eier. Det er de vel også programforpliktet til. Men det henger nok mye uoppdaget kunst omkring på kontorene både her i Folkets Hus, i Folketeaterbygningen og i en del fagforbund. Har bildene en plass på en vegg, er de i og for seg godt ivaretatt. Verst er det hvis de støver ned i kjellere og lagerrom, sier Jensen. Som tror at det dessverre er tilfellet.

Et maleri av Arne Ekeland hang i festsalen i Bygningsarbeidernes Hus i Oslo i alle år. Det overlevde mangt et festlig lag, og ble til slutt solgt til Nasjonalgalleriet, etter sigende for 300.000 kroner. Salgssummen ble brukt til å bygge nytt kjøkken i huset.

I fjor ble Bygningsarbeidernes Hus solgt. De to gjenværende maleriene i huset ble overlatt Galleri Tonne for restaurering. Det ene viste seg å være et for ekspertene ukjent verk av Harald Dahl.

– Et enestående bilde, sier Tonne, som skal reparere et stygt hull i bildet og rense det tilbake til heder og verdighet.

Harald Dahl er en viktig maler i norsk kunsthistorie. For flere år siden ble det arrangert en minneutstilling med hans bilder, og da lånte Arbeiderpartiet ut flere, blant annet et portrett av Einar Gerhardsen.

– Da trodde man at man hadde oversikt over hans bilder. Det er spennende, når det så plutselig dukker opp et sentralt verk flere år etterpå. Jeg tror det skjuler seg mange slike skatter i forbundene, sier Tonne, som er bekymret for bildenes tilstand, spesielt grafikken.

– Det er svært viktig å få fastslått bildenes tekniske tilstand. For eksempel om pappen som omgir bildet, passepartout’en, er syrefri. Enkle grep kan sikre verdiene for framtida, sier han.

Katalogisert. De store og ressurssterke organisasjonene har tatt rede på kunstsamlingen sin. AOF har blant annet gitt ut en bok om sin bildesamling. Fellesforbundet registrerte og katalogiserte samlingen for 10 år siden. Da omfattet den over 400 verk, til en verdi av 1,7 millioner kroner. Perlen i samlingen er Arne Ekelands «Nedlagt fabrikk», som ble verdsatt til 150.000 kroner for 10 år siden.

Fagforbundet, som har en omfangsrik kunstsamling, flyttet sin Ekeland fra vestibylen til landsstyresalen for noen år siden. Ikke så rart kanskje; i fjor ble bildet taksert til 650.000 kroner.

Et lite forbund som Norsk Jernbaneforbund har kunst verd en halv million kroner på veggene, blant annet tre oljemalerier med jernbanemotiv av Reidar Aulie.

Da Oslo Transportarbeiderforening pusset opp sine tre kontorer i Folkets Hus i 2004, pusset de støvet av flere malerier som hadde vært stuet vekk i kjelleren et ukjent antall år. Nå henger et stort oljemaleri av Reidar Fritzvold over skrivebordet til foreningsleder Pål Aronsen, og et grafisk trykk av Reidar Aulie, «Agitatoren» pryder en annen vegg.

En medtatt Aulie. I tradisjonsrike Norsk Arbeidsmandsforbund henger det mye god grafikk på veggene. En Reidar Fritzvold på nestleder Helge Haukelands kontor, en Ludvig Eikaas inne hos forbundsleder Erna Dynge. Per Kleiva på kopirommet. Hos Kjersti Mandal henger en Arne Ekeland. I korridoren en medtatt Reidar Aulie.

– Dette litografiet heter «Agitatoren», og er et av de sentrale verkene i denne delen av Aulies produksjon. Det er en skam at bildet er i en slik forfatning. Her må det gjøres noe, sier Tonne, som forteller om hvordan Aulie vant hans respekt.

– Min holdning til Reidar Aulie var at det kanskje kunne bli vel mye arbeidermotiver. Helt til jeg fikk se en av skissebøkene hans, og oppdaget at han var genuint opptatt av mennesker, og at menneskene og deres situasjon var utgangspunktet for hans politiske interesse. Kort sagt, at han malte med hjertet. Da ble min holdning til ham gjort til skamme, sier Tonne.

Passepartout’en, som rammer inn bildet er ikke lenger hvit, men skittengul. Tonne snur bildet og ser at bakpapiret har samme farge. Her trengs nytt, syrefritt papir, påpeker han. Ellers vil bildet bli ødelagt i tidens løp.

Tonnes erfaring er at forbundene stort sett er seg sitt ansvar bevisst, for eksempel ved at man registrerer bildene og tar rede på bildenes tilstand. Han opplever at bildene generelt er i brukbar stand.

– Det jeg har møtt av holdninger når jeg har blitt tilkalt, viser at man er blitt oppmerksom på hvilke kulturhistoriske og økonomiske verdier disse verkene representerer, sier Tonne.

Stues bort. I et elegant, lite møterom med norske designstoler og italiensk lampekunst over møtebordet, plukker Kjersti Mandal fram 5 beskjedne raderinger med motiver fra gamle Oslo.

Tonne gjenkjenner en gjenganger i forbundenes kunstsamlinger, Kristian Kalmer.

–Kalmer har gjort en formidabel, kulturhistorisk jobb i å dokumentere et Oslo og Kristiania som nå er borte. Han var en dyktig fagmann, men lite ansett av modernistene. Et par av disse er grafiske arbeider av fremragende kvalitet, sier Tonne.

Fordums forbundsstyreledere i glass og ramme kler en hel vegg i forbundsstyresalen. I et hjørne står en samling bilder støttet mot veggen. Det meste er originale grafiske verk; her finnes Reidar Fritzvold, Kåre Tveter, Tidemand Johannessen, Fredrik Stabel.

– Vi har ikke veggplass til alt, innrømmer Kjersti Mandal.

Dele med andre. Lill-Ann Jensen har et råd til organisasjoner som sitter på en kunstsamling; at de lager en fortegnelse over bildene de har, og gjerne avfotograferer samlingen. Det gir også andre kunnskap om hva de sitter på, noe som kan være svært nyttig.

– Å arrangere en utstilling som «Engasjert kunst» ville vært mye lettere, dersom vi hadde visst hvem som eier hvilke bilder, påpeker Lill-Ann Jensen.

Også Terje Tonne er opptatt av at arbeiderbevegelsen deler sine kunstskatter med andre.

– Det er viktige verk, rent kunsthistorisk. Det er flott at bildene henger i offentlige rom, men jeg skulle gjerne ønsket at de fra tid til annen kunne bli flere mennesker til del, sier Tonne. Han mener det kan være en ide å dele informasjonen med Nasjonalgalleriet og andre offentlige kulturinstitusjoner, når man har kartlagt samlingene. Da kunne bildene bli utlånt ved minneutstillinger eller kollektivutstillinger og nå et større publikum.

Synliggjøre samlingen. Fellesforbundets leder Kjell Bjørndalen har litt dårlig samvittighet, og synes ikke forbundets kunstsamling helt kommer til sin rett. Han skulle gjerne ha funnet noen som brenner for kunstsamlingen, og som hadde lyst til å gjøre en innsats for å synliggjøre den, både for eget hus og omverdenen.

– Problemet er at vi ikke har plass til alle bildene, så en del av samlingen er stuet vekk i kjelleren. Det fortjener de ikke. En løsning kunne være å få til en rotasjon; vi kan bytte ut bilder med jevne mellomrom, og på den måten synliggjøre kunstsamlingen for ansatte og besøkende, sier Bjørndalen.

Han har ikke noe imot å låne ut verk fra kunstsamlingen, og synes det er en god ide å la offentlige kulturinstitusjoner få kunnskap om hva som finnes i LOs kunstsamlinger.

Fagforbundets leder Jan Davidsen er heller ikke fremmet for tanken.

– Arne Ekeland var opptatt av at bildene hans skulle bli sett av mange, og det sies at vi fikk kjøpe bildet på den betingelsen at det skulle ha en plass i det offentlige rom. Det ville være helt i hans ånd å låne ut bildet til kollektivutstillinger, sier Davidsen.