Solveig Iversen ble født i 1905, pensjonerte seg i 1965 og døde i 1996. Ved siden av å delta i distribueringen av Fri Fagbevegelse drev Iversen illegal virksomhet i tilknytning til mil.org-gruppe D – 13. Hun ble arrestert i oktober 1942. I et intervju med undertegnede høsten 1984, i forbindelse med at hun skulle være bøssebærer for Amnestys TV-aksjon, fortalte Iversen at da det var på det verste i Ravensbrûck, håpet hun å leve i hvert fall fem år etter krigen. Solveig Iversen begynte i HK i 1945 og var bestyrer av HKs kartotek da hun gikk av 20 år senere. Hun var også aktiv i Politiske fangers forening 1940 – 45.

De som tror at kvinnene ble behandlet på en mildere måte i tyske konsentrasjonsleire kan merke seg dette sitatet fra Kristian Ottosens bok ”Kvinneleiren”:

”For en som har opplevd livet innenfor en mannlig konsentrasjonsleir i Tyskland kan det ikke være noen tvil: Råskapen i hverdagen i Ravensbrück må ha overgått det meste av hva det norske mannlige fanger i Tyskland fikk gjennomgå”. Lenge opererte tyske myndigheter med en dødsprosent på 70 i Ravensbrück. Nå skal det tallet visstnok ha blitt justert ned.

Ravensbruck hadde 132 000 fanger innenfor murene i tiden 1938 – 45, de fleste utsultet, syke og dødstrette. I tillegg til gasskamre og henrettelser, ble det utført medisinske eksperimenter. Forskjellige typer forsøk ble gjennomført, slike som leger ellers prøver ut på kaniner. Kvinnene som gjennomgikk behandlingen, gjerne fra Øst-Europa, ble da også kalt ”kaninchen”. Sylvia Salvesen, som kom til Ravensbrück samtidig som Iversen, forteller i boka si: ”De ble operert uten å bli vasket. De ble bedøvet uten maske, eteren ble ganske enkelt helt utover ansiktet på dem fra flasken. På noen skar de opp benet fra kneet og ned og fjernet muskelgrupper, knokkelbiter og ledd”.

- En polsk jente satt en dag på brakken vår. Plutselig la jeg merke til at det stakk ut en glassbit av kneet hennes. Hun hadde fått operert inn en kneskål av glass, fortalte Solveig Iversen til undertegnede for 20 år siden.. Før kvinnene måtte ut på slavearbeid, var det flere timer på appell.

- Trøtte og forfrosne sto vi der. Mange besvimte, men vi fikk ikke lov til å bære dem bort, for tallene skulle stemme. Mange ”kaninchen” gjemte seg. De turte ikke stille, i redsel for å bli plukket ut til nye forsøk, fortalte Iversen den gangen.