– Alle er venner her. Kanskje fordi det er så lite miljø, sier Tor Andreas Hagland (15) fra Skoppum i Horten begynte på Soon Sjøskole i august. Han har allerede bestemt seg for å søke om å få fortsette. Vanligvis kan elevene gå her tre semester – til sammen ett skoleår.

– På gamleskolen min var jeg ikke med på prøver eller i timene. Ingenting var ok, forteller Tonje Henriksen (15) fra Oppegård kommune. Hun går det tredje kurset sitt nå, men trives så godt at hun vil fortsette, hvis hun får plass.

Soon sjøskole er en annerledes skole. Ikke en spesialskole, men et alternativ til den vanlige teoretiske ungdomsskolen som ikke alle unge klarer å finne seg til rette i.

– Vi vektlegger det maritime, sier Eddie Guse, rektor ved skolen, og ansvarlig for den teoretiske delen av undervisningen. Skolen har todelt ledelse, og skipper Terje Karlsen er maritim leder. Han lærer elevene å seile den over 70 fot store seilskuta ”Norem Soon”.

Skolen er privatdrevet og ble etablert i 1988. Den lille hvite villaen midt i Son sentrum har plass til 15 elever, som kan komme fra hele landet. Flesteparten kommer allikevel fra Østlandet og pendler inn til Vestby kommune hver dag med buss, båt eller tog.

Oppstilling på kaikanten: – Soon sjøskole! Rett! På stedet hvil! Hvil. Elevenes oppmerksomhet er fanget og rettes mot skipperen og lærer David McBride.

To ganger for dag stiller elevene opp – med militær disiplin – telles og registreres.

– De stiller opp om morgenen, slik at vi vet hvem som er her, og på nytt kl. 12.15. Det går en buss herfra kl.12.og hvis noen stikker av, drar de med den. Dersom noen er borte, forsøker vi alltid å få tak i eleven gjennom mobiltelefon. Svarer de ikke, blir de foresatte oppringt med én gang, forteller rektor Eddie Guse.

– Vi har enorme telefonregninger, men vi har tett oppfølging av alle elever, opp mot foresatte og hjemmeskole, og helt nødvendig, ifølge rektor.

– Kast loss! Du kveiler opp tauene. Dere andre holder dere her. Ordrene ropes ut Elevene gjør som de blir bedt om, med latter og knuffing, men uten proteser og bråk. Skuta beveger seg langsomt ut fra kaia i Son. Vi skal på minitokt i Oslofjorden. Elevene ved Soon Sjøskole gjør det hver fredag, sommer som vinter.

Elevene deles i grupper, hvor alle i løpet av en dagstur har én arbeidsvakt, som kan bety vasking og rydding om bord, én rorvakt hvor de styrer og holder utkikk, og én frivakt hvor de bare kan nyte turen. Om bord er det skipper’n som bestemmer.

Det er frivillig å gå på sjøskolen. Hvis du ikke liker deg her, kan du dra hjem til hjemmeskolen din, for det er der du fremdeles tilhører.

– Det har enda ikke skjedd i min tid her, sier Eddie Guse, som nå har vært rektor her i fire år. Han har 20 års erfaring fra skoleverket, og har klare oppfatninger om hva som burde vært gjort i norsk skole.

– Hovedproblemet er klassestørrelsen. Utdann dobbelt så mange lærere og vi ville unngått mange problemer. Det er stor forskjell på 30 elever og én lærer, og vårt opplegg hvor vi aldri har mer en fem elever i en gruppe. Når elevene blir sett, hørt og får hjelp, slutter de å lage bråk. På Soon Sjøskole har de sju ansatte totalt. I følge SSB kostet en elev i grunnskolen i gjennomsnitt på landsbasis (utenom Oslo) litt over 63 000 kroner i fjor. Snittprisen for én elev ved Soon sjøskole koster 66 600 kroner.

Det største undervisningsrommet er tredelt. I hver ende sitter en gruppe på fem elever. Den ene har norsk, den andre engelsk. Utbygget midt på er tomt, men utsikten mot sjøen og havna i Son kan alle se. Etter litt knuffing rundt, faller elevene til ro. Slampete ungdommer sitter med nesen i en bok. Ikke et knyst høres fra den kanten. Lærervikar Terje Engh observerer.

I den andre enden hysjer skotske David McBride mildt på noen som er litt for høylytte. Han tegner og forteller på tavla. Engelske gloser leses og skrives. Forskjellige oppgaver skal løses.

I følge rektor Guse er det stor variasjon mellom elevene, men leseferdighetene er det flest strever med. Spredningen kan ligge fra 40 til 200 ord i minuttet.

– Det handler om mestring. Hvis noen har lese- og skrivevansker, blir det for mye forlangt om de skal få med seg innholdet også. All energien går med bare til å kunne lese ordene.

Skolen har få regler, men to er ufravikelige – mobbefritt og rusfritt.

– Dersom vi tar noen i det vi vil definere som mobbing, eller påvirket av rusmidler, fører det til utvisning. Og de kommer ikke inn igjen. Det blir ikke tolerert. Men elevene trives. Det er få som går ett kurs, flesteparten går to og tre kurs, sier rektor, og viser til ei jente som reiser to timer hver vei, hver dag, for å komme til Son. Hjemme måtte hun ikke opp på skolen.

– Det er et godt tegn, smiler rektor.

Det 96 år gamle skoleskipet ”Norem Soon” er en veldig god læringsarena for mestring, ifølge lærer og skipper Terje Karlsen.

– Fra starten av stiller alle likt, sier skipper’n, som alle kaller ham.

– Ingen kan å seile en slik båt, selv om noen vet litt mer om båt enn andre. Noen er sjenerte, noen er tøffe, men vi ser at den mestringen de opplever om bord, tar de med inn i skolen og den teoretiske læringen. Det virker på de aller fleste, sier skipper’n.

– Dessuten lærer de disiplin. På skuta er skipperens ord lov. Det er forbudt å løpe og leke om bord. Og de må gjøre som de er satt til. Hvis det er stygt vær er vi helt avhengig av at de skjønner alvoret. Det er ikke alle som skjønner det, smiler Karlsen, som vet hvordan han skal få ungdommene til å gjøre som han vil, uten å kjefte.

– Hvis det oppstår problemer om bord, må de løses der og da. Det er ingen steder å stikke av. De må ta ansvar, og de gjør det, understreker Terje Karlsen, som også har vært maritim leder ved skolen i fire år.

Ungdommens drømmeskole

Tonje Henriksen (15) går det tredje kurset i Son nå. Hun vil ikke tilbake til gamleskolen sin. Egentlig skulle hun prøve igjen i høst, men det fungerte dårlig. Hun møtte opp på skolen, men gikk ikke inn i klasserommet.

– Jeg har ikke lyst å gå dit, sier Tonje innbitt. – Jeg ”hata” alle lærerne der. Her skjønner de seg bedre på oss. Jeg liker meg godt her, sier Tonje.

På Ingieråsen ungdomsskole i Oppegård kommune trivdes ikke Tonje. Hun ble vanskelig og aggresiv. Kom og gikk uten styring. Nektet å være med på prøver. Problemene førte til konflikter i venneflokken.

– Hun slutta å jobbe med alt som hadde med skolen å gjøre, forteller Mette Lill Henriksen, Tonjes mor. – Noe måtte gjøres, før hun droppet helt ut. Rådgiveren på skolen søkte henne inn på sjøskolen, mens jeg godkjente at hun skulle gå der.

– Det går mye bedre med teorien her, sier Tonje, men det er vennskapet hun setter mest pris på. – Alle er venner her, og lærene er snille. Folka er dritkule, sier Tonje.

Forebygging, hva er det, spør Tonjes mor seg. Hun føler at det er mye prat og lite handling, når det gjelder hjelpeapparatet.

– De prater og prater om forebygging. For meg har det nærmest blitt er skjellsord, raser Mette Lill Henriksen. Jeg har søkt hjelp og støtte hos barnevernet. De lover og lover, men ingenting skjer. Vi har vært hos Folloklinikken på BUP (avd. barne- og ungdomspsykiatri), men Tonjes problemer er ikke store nok, sier de. Tonje har fått en støttekontakt. Han har vi sett én gang på fem uker. Et fantastisk tilbud, sier mor oppgitt. Hun er enslig mor og har et barn til å ta seg av. I fjor møtte hun veggen og ble sykemeldt i tre måneder.

– Jeg måtte ta vare på meg selv, for å kunne ta vare på ungene mine, sier mor.

– Mye hadde vært annerledes hvis Tonje hadde fått hjelp tidligere, mener Henriksen, som ikke tør tenke på hva som hadde skjedd med Tonje, hvis hun ikke hadde fått plass i Son. Det føles som om det er den eneste hjelpen vi har fått. Jeg har fått en ”ny” unge etter at hun begynte der, sier mor lettet.

– Sjøskolen er så mye mer enn en skole. Ungene lærer å ta vare på seg selv. Når Tonje trives, går alt mye bedre. Hun har forbedret seg på alle måter, når det gjelder skolearbeid, sosialt, blidere og mer fornøyd. Hun har til og med innsett at doen om bord må tømmes, ler mor. De får ikke lov å melde seg ut, og de lærer konsekvensene av det, hvis de prøver. Vi forsøkte hjemmeskolen i høst, men da ble Tonje usikker igjen og mye av stresset kom tilbake. Heldigvis fikk hun komme tilbake til sjøskolen.

Både mor og Tonje håper at hun kan få fullføre ungdomsskolen på sjøskolen. I så fall blir hun et unntak, for tre kurs er maks. Men Mette Lill tror at Soon sjøskole kan berge henne gjennom.

– Jeg beundrer dem, de takler ungdommene på en positiv måte. Og de har god kontakt med hjemmeskolen. Tonje er der nå hver onsdag, for å ta mopedlappen. Det er viktig å holde kontakt, sier Mette Lill.

Rådgiver May-Lis Nyhagen ved Ingieråsen ungdomsskole forteller at de har benyttet seg av tilbudet i Son i mange år.

– En periode var det stopp, men de siste årene, etter at skolen fikk ny ledelse, har vi brukt den mye. Et populært tilbud, og vi får ikke plass til alle elevene som ønsker å komme dit, forteller Nyhagen.

Elevene kan få tilbud om å gå på den alternative ungdomsskolen av ulike årsaker, men de finner seg ikke ordentlig til rette der de er.

– De fleste har gått ett til to kurs, før de kommer tilbake til oss. Ofte er foreldrene skeptiske, men med en gang de har vært i Son og snakket med dem, vil de ikke annet enn at barna deres skal få gå der, forteller Nyhagen, som bare husker ett unntak hvor eleven ikke fant seg til rette. De fleste vil gå der så lenge som mulig. Ingieråsen har 348 elever, og tre av dem går på sjøskolen.

Rådgiver May-Lis Nyhagen understreker at de har veldig gode erfaringer med samarbeidet med sjøskolen.

– De følger opp hver enkelt elev tett, og blir en sterk positiv motvekt til en negativ utvikling. Så vidt jeg vet om, har det gått bra med alle elvene vi har hatt der. De har kommet seg gjennom ungdomsskolen og fått plass i videregående skole, sier Nyhagen.

Tor Andreas Hagland (15) fra Skoppum i Horten, gikk på Borre ungdomsskole. Han går sitt første kurs i Son. Han har allerede bestemt seg for å søke om å fortsette.

– Jeg var lei av gamleskolen. Mange av vennene mine har gått her, så jeg kjente til skolen slik. Foreldrene mine var litt skeptiske, de trodde det var en problemskole, sier Tor Andreas, men forteller at foreldrene har endra oppfatning.

– De merker at jeg har det bedre. Jeg merker det selv også. Matte var problematisk, og da endte det ofte med at jeg løp rundt i klasserommet og bråkte. Her får jeg den hjelpen jeg trenger. De gjør alt for at vi skal lære. Det er mye bedre, smiler et fornøyd ansikt.

Dessuten er Tor Andreas svært fornøyd med alt det praktiske de får lov å drive med.

– Vi får gjørra noe! Fiske, drive med båten, være på sjøen. Og lærene har humor. De er alltid fulle av humør! På Borre av de så alvorlige hele tida, sier Tor Andreas, som mener at her er til og med lærerne venner.

Eirik Wahl, fra Nesodden, gikk tre kurs i Son. Nå har han begynt på videregående i elektrofag.

– Jeg tror ikke jeg hadde klart å begynne på videregående, hvis jeg hadde fortsatt på hjemmeskolen min. Da hadde jeg droppet ut av skolen, sier Eirik, som gjerne vil dra en tur på besøk. Han savner sjøskolen.

Hege Dahl (mor) forteller at han var i ferd med å bli en svært sint ung mann. Han gjorde skolearbeid, men sluttet å levere. Det var ingen vits likevel, følte han. Uansett hva han gjorde, ble det meningsløst. Eirik hadde stempelet som en vanskelig og umulig elev. Han kom og gikk som det passet han. Orket ikke være på skolen. Mor tok affære og ba skolen komme med et alternativ. Han måtte bort derfra.

Eirik fullførte ungdomsskolen i Son, mens han tok eksamen på hjemmeskolen. Det gikk helt fint. Han gikk fra å være en ”versting”, til å bli sjøskolens mønsterelev og en støtte for de andre.

– Tenk deg en slik overgang, sier Hege, og lurer på hva skoleverket driver med, når de skal ha alle elvene til å sitte stille time etter time.

– Ikke alle kan lære på den måten. Tenk deg at du som arbeidstaker skal gjøre noe du syns er meningsløst i seks timer hver dag, i år etter år? Vi ville jo slutta så fort som mulig! Men ungene våre skal finne seg i det. De skal innordne seg. Hege rister på hodet og sier:

– Å gjøre mindre av det meningsløse, gjør det ikke mer meningsfylt. Eirik måtte få noe å gjøre som ga tilværelsen mening. Sjøskolen klarte det ungdomsskolen her ikke klarte, understreker Hege Dahl.