I en første kommentar til statsbudsjettetframlegget skriver han:

– I (ny)liberalismens tidsalder er det bare en medisin det pekes på: Offentlige utgifter må ned, offentlig virksomhet og eiendom må selges – uansett om medisinen truer med å ta livet av pasienten. Det kommer derfor i seg sjøl ikke som noen stor overraskelse når regjeringa nå legger fram et stramt, påholdent budsjett for 2012. Men det er et paradoks at den samme medisinen – riktignok i langt lavere doser – forordnes i et land der statsfinansene er bunnsolide, som i land på randen av statlig bankerott.

Videre skriver forbundslederen på nettsidene til Skolenes Landsforbund: – Når det nå legges opp å begrense veksten i kommunesektoren til om lag 1,5%, vil kampen mellom alle gode formål tetne til. Utdanning, eldreomsorg og veivedlikehold vil settes enda sterkere opp mot hverandre. Forskjellene fra kommune til kommune vil bli større. Det private konsumet vil fortsette å stige vesentlig mer enn det offentlige konsumet. Det private forbruket er ujevnt fordelt i befolkningen, og forskjellene generelt i samfunnet vil bli større.