Mange har kalt det et skjebnevalg. Og det er selvfølgelig riktig. Denne valgkampen har dreid seg om hva slags samfunnsutvikling vi skal ha: Solidaritet og fellesskap opp mot høyresidas Forskjells-Norge.

Tre bilder
For meg står tre bilder igjen fra valgkampen som illustrerer hva vi risikerte å få, hvis Siv og Erna hadde fått lov til å overta. Det første er bildet er Stein Erik Hagen, da han skal forklare hvorfor det er så urettferdig at han og andre styrtrike mennesker skal betale formuesskatt og arveavgift. Ikke overraskende ga han et rundhåndet bidrag til FrPs valgkamp!

Det andre bildet jeg vil huske, er Kristin Clemet, høyredama som også er leder for den høyreliberale tankesmia Civita. I valgkampen hevdet hun at økningen i trygdeutgiftene skyldes at folk har dårlige arbeidsmoral. Man trenger ikke overnaturlige evner for å skjønne hva som rører seg i hodet til Kristin Clemet. Der andre ser velferdsordninger, ser hun bare latsabber. Og i Høyre er hun i godt selskap!

Det tredje bildet er FrP-Siv, som i valgdebatt etter valgdebatt har spredt koblingen mellom kriminalitet, voldtekt og asylsøkere. Alle som har gått inn på en nettdebatt om asylpolitikk, kan se hva slags hatholdninger og rasisme hun og FrP nører opp under.

Jens vek tilbake
Og dette bringer meg over på det jeg har likt minst i valgkampen: At Jens ikke har villet ta sjansen på et generaloppgjør med FrPs syn på innvandrere og asylsøkere. Han kunne ha gjort det, men har veket tilbake i frykt for at innvandringsdebatten skulle dominere hele valgkampen og bringe FrP opp på nye høyder. Taktisk kan jeg skjønne det, men god langsiktig strategi er det neppe!

Ikke en eneste gang kan jeg huske at jeg har hørt Jens debattere innvandring med Siv uten å understreke at den rødgrønne regjeringa allerede har strammet inn på asylpolitikken. Det er selvsagt riktig oppsummert. Innstramningen sørget Arbeiderpartiet for å få gjennomført i god tid før valgkampen, og ingen er i tvil om at det var et valgforberedende tiltak. Mitt poeng er at når det negative synet på asylsøkere får lov til å ligge som et premiss for hele debatten, blir det selvsagt vanskelig å få et skikkelig nakketak på FrP. Og slik vil det fortsette så lenge vi aksepterer at alle asyl- og innvandringsdebatter skal føres på FrPs hjemmebane.

Derfor vil jeg gi ros til stortingsrepresentant Truls Wickholm, som kalte en spade for en spade. Og det sier jeg på tross av at partikontoret tvang ham til å unnskylde at han kalte FrP rasistisk. Litt ros må også gå til Venstre-leder Lars Sponheim. Han tapte valget, og blir ikke savnet av mange på venstresida. Pompøs og storkjefta har han også vært. Men han har med stort engasjement og i beste sendetid gitt Siv Jensens noen verbale ørefiker for hennes inhumane asylpolitikk. Og slikt står det respekt av!

Jens-Siv-Erna-debatten
Jens Stoltenberg og AP er valget store vinnere. Jens har vært klar, trygg på egen politikk, og har helt fortjent fått velgernes tillit. Men Jens-Siv-Erna-debatten har overskygget mange av de viktige politiske enkeltsakene. Derfor ble det av og til litt kjedelig. Hvor ble det for eksempel av skoledebatten? Eller debatten om Norges krigsdeltakelse i Afghanistan? Eller debatten om den nødvendige tannhelsereformen?

Men så gikk det altså godt. Og da er det ikke lett å være selvransakende. Men la oss allikevel stoppe opp et lite øyeblikk, senke champagneglasset, og tenke over følgende: Har ikke dette valget vært en folkeavstemning over det rødgrønne prosjektet, over Europas mest radikale og beste regjering? Og når det er slik, hvorfor har ikke begeistringen vært enda større? Hvorfor har ikke denne valgkampen fra første stund vært en ren parademarsj for de rødgrønne?

Jeg er ikke sikker på at jeg har svaret. Dessuten finnes det neppe bare ett svar. Men jeg er overbevist om at en del av forklaringen er at regjeringa ikke har klart å samle seg om en velferdsreform som kunne ha mobilisert enda flere velgere. Kanskje kunne det ha vært tannhelse, som fikk mye oppmerksomhet både på Aps og SVs landsmøter, men som likevel er skjøvet ut i det blå. Eller enda bedre, en sak som hadde hisset opp både Høyre og FrP.

SVs problem
Mitt eget parti, SV, har gjort et dårlig valg sammenlignet med 2005. Noe av dette må forklares med at det er mye vanskeligere for SV å markere seg posisjon enn i opposisjon. Men kanskje er det ikke helt rettferdig å sammenligne med 2005? SV fikk 6,2 % ved valget for to år siden - en halvering fra 2003. Og det er omtrent der SV vil havne også denne gang. Men uansett er resultatet alt for dårlig.

Mens AP har kunnet spille på valget mellom Jens og kaos, har de minste partiene på begge sider kommet i skyggen. Men dette kan bare delvis forklare SVs tilbakegang. SVs største problem er paradoksalt nok at det rødgrønne regjeringsprosjektet har dratt AP til venstre. Resultatet er at mange velgere har forlatt SV til fordel for et AP som framstår som mer radikalt. Og det hjelper lite å minne velgerne på at det er SV som holder AP i det venstre øret. Det gir ingen nye velgere.

For å bli synlig ved siden av et stort AP, må SV bli tydeligere og frekkere. Det samme oppsummerte SVs landsstyre for to år siden etter SVs elendige resultat i kommune- og fylkestingsvalget, uten at det ser ut til å ha påvirket partiledelsens valgkampstrategi. Velgerne må se klart og tydelig at det er en forskjell hvis de skal velge SV. Og nettopp derfor burde Kristin Halvorsen ha benyttet siste del av valgkampen til å stille ultimatum på oljeboring i Lofoten. Det ville SV ha tjent på!

LOs valgkamp
LO har gjennomført en vellykket valgkamp. Ikke minst er jeg imponert over LOs ledelse, som har reist land og strand rundt på utallige arbeidsplassbesøk. Mange forbund har også gjort en formidabel innsats. I omfang og styrke tror jeg at antall arrangementer og tiltak ligger på nivå over valgkampen i 2005. Og det aller meste har hatt en rødgrønn innretning. Det er flott. Og det har virket!

Men partiet SV har ingen eller liten plass i LOs valgkamp. Og dette skriver jeg ikke for å bortforklare årsakene til at SV har gjort et dårlig valg. Det jeg vil ha fram, skal jeg illustrere med et eksempel: Jeg synes det var uklokt av LO å arrangere en valgkampåpning i Vaterlandsparken i Oslo hvor bare ett av de rødgrønne partiene var invitert. Det ble oppfattet som et uttrykk for at LO ikke ser på SV og SP som likeverdige parter i regjeringssamarbeidet. Men det var kanskje ikke slik det var ment?

Vi vil begeistres!
Heldigvis ble det rødgrønt flertall. Nå skal vi glede oss over resultatet, brette opp ermene og samarbeide videre. Og så skal de tre partiene forhandle fram en Soria Moria-II-erklæring. Og det blir selvsagt ikke enklere for SV og SP å forhandle med et enda større AP. Men vi må være optimistiske. Vi må håpe på en regjeringserklæring som stiller ambisiøse miljømål, som verner Lofoten og Vesterålen, foretar en storstilt utbygging av kollektivtrafikken, setter en frist for å trekke norske styrker ut av Afghanistan, og som skaper entusiasme rundt videreutviklingen av velferdsstaten. Dette bare for å nevne noe. Vi vil begeistres. Intet mindre!

(Per Østvold er utreder i Norsk Transportarbeiderforbund)