Uttrykket brukes først og fremst i forbindelse med arbeidet for lik lønn for kvinner og menn. Til tross for at prinsippet om lik lønn for arbeid av lik verdi er slått fast i både tariffavtaler, likestillingsloven og i ILO-konvensjoner, rapporteres det hvert år at kvinners lønn henger etter menns.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene måler hvert år utviklingen i lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. 2008-tallene viste at forskjellene var størst i finanssektoren, der kvinnenes lønn i gjennomsnitt utgjorde 66,2 prosent av mennenes lønn. I de statlig eide helseforetakene var det tilsvarende tallet 76,2 prosent.

Minst forskjeller var det innen bygg og anlegg og i skoleverket. Her utgjorde kvinnelønningene henholdsvis 98,2 og 97,2 prosent av mennenes lønn.

De siste årene har utviklingen mot likere lønn stoppet nesten helt opp i de fleste bransjer. I juni 2005 oppnevnte regjeringen en likelønnskommisjon under ledelse av Anne Enger. I slutten av februar 2008 la kommisjonen fram sin rapport, der den blant annet tar til orde for å bruke tre milliarder kroner på et lønnsløft for kvinnedominerte grupper i offentlig sektor.

I Soria Moria II erklæringen (regjeringsplattform for 2009-2013) utfordret den rødgrønne regjeringen partene i arbeidslivet til å komme til enighet om hvilke yrkesgrupper som skal prioriteres og å finne en løsning på hvordan man skal unngå at et likelønnsløft blir «spist opp» av motkrav fra andre grupper. Kommer partene til enighet om disse spørsmålene, har regjeringen lovet å bidra økonomisk.