Om å bli bekreftet

Vi kjenner nok Margreth Olin best som filmregissør, men hun har også skrevet romanen «Song til mor» som kom ut for to år siden. Nå er hun ute med den vanskelige andreboka. En roman som i hvert fall tilsynelatende beveger seg i det autofiksjonale landskapet – altså den populære virkelighetslitteraturen der mye er hentet fra eget liv.
Vi møter jeg-fortelleren Vår som tidlig presenterer seg som et menneske som hele sitt voksne liv har gått til sengs sammen med noen. Men når vi nå møter henne, har hun vært aleine i fem år. Nesten uten å se andre mennesker, ikke hatt noen å dele seng med. Og grunnen er hun nærmest overtydelig om. For fem år siden mistet hun sin mann, han bare døde ei natt i senga ved siden av henne. Uten noe som helst forvarsel. Vår kommer aldri over dette. Savnet er grenseløst. Og kanskje aller viktigst: Hennes hjerte er knust, hun veit ikke om hun noen gang vil tørre å binde seg til noen mer, hun lurer på om hun i det hele tatt vil klare eller våge å elske noen igjen. Ingen ukjent problemstilling i tida etter at du har mistet din kjøre, men etter fem år, må det være lov å spørre seg – dette kan virke noe i overkant. Skjønt, Vår er åpenbart et sensitivt menneske.
Hun bor i Oslo dit hun reiste allerede i tenårene. Fra et trangt bygdesamfunn med navn Fjorden. Bare foreldrene bor der nå, og Vår er ofte og besøker dem. Da leier hun som regel en bil og kjører over 50 mil en vei. Vår har også to barn med to forskjellige fedre – ei datter og en sønn. Vår oppgir at siden fedrene deres bor i Oslo, må også barna det. Og dermed også henne. I hvert fall inntil videre. Dette kan høres ut som en ganske rettlinja fortelling uten de store uromomenter, uten noe som setter dramatikken i gang. Sånn er det sjølsagt ikke, da blir det sjelden lesbar fiksjon.
For i Fjorden, eller nærmere bestemt i Vik som ligger like ved, bor gamlekjæresten til Vår. En kjæreste hun riktignok i ungdommen nærmest måtte dele med flere, og som derfor gikk under kallenavnet vandre Vandrepokalen. Og til tross for alt, så har hun aldri kunnet glemme ham. Han var den fineste gutten den gangen, og han er slett ikke verst i dag heller. Hun treffer nemlig på ham en gang hun besøker foreldrene sine. Og dermed er vi i gang. Skjønt, hjem til bygda skal hun aldri – og noen bygutt er Vandrepokalen definitivt ikke.
De etablerer et forhold, hun reiser hyppigere og hyppigere til Fjorden. Mens han kommer både meldt og uanmeldt til Oslo. De blir en slags nære venner som riktig nok ligger sammen og trenger varmen fra hverandres kropper. Men i nesten 350 boksider kretser de rundt spørsmålet om de skal ta spranget og bli et par. Her er mye tvil og tenners gnissel. Særlig er det hun som ikke klarer å bestemme seg for hva hun vil. Og hun har et intenst behov for nærhet og å bli bekreftet. Det har hun blitt hele livet, hun kan ikke leve uten. Samtidig er hun redd for igjen å bli forlatt. Det orker hun ikke en gang til. Sånn svinger pendelen.
Det er mye trøkk i denne fortellingen. Kjærligheten, og lengselen etter den andre, er brennende og nesten uutholdelig. Og kjærligheten lar seg åpenbart ikke stoppe av noe eller noen. Det er ganske suggererende. Men det blir noe monotont over det hele. Og romanen blir for lang. Her tværes temaet ut side for side. Det er nesten så forfatteren ikke stoler på at leseren har forstått hva dette dreier seg om ganske tidlig, og dermed må gjenta og gjenta. En strammere komposisjon ville absolutt rettet opp noe av dette. Likevel er det en dristig roman med mange fine observasjoner der kjærlighetens mange aspekter blottlegges for åpen scene. Og vi blir igjen minnet på hvor vanskelig det er å leve om livet tas ordentlig på alvor.