Kathrine og Gunleik driver gård i utmarka: – Målet er å ikke importere varer vi kan produsere selv

En sen ettermiddag i slutten av april satte jeg meg i bilen og kjørte fra Oslo mot Seljord kommune i Telemark. Diskusjonene om selvforsyning og om hvor (u)brukelige vi nordmenn er som sesongarbeidere i matproduksjonen, dro meg dit det virkelig skjer – til et gårdsbruk. Sånn gikk det til at jeg i fire døgn levde tett på folk og dyr i eventyrandskapet rundt Rørtveit Gard.

Vi sov sammen i sauefjøset og fulgte søyene som skulle lamme, ja, herfra fulgte vi livet og døden så tett som det var mulig.

Alt må skje fort

– Fort deg! roper budeia mot meg.

Lammet har ligget feilstilt inne i mora, med hodet ut mot åpningen, uten at noen av beina har fulgt med. På magisk vis klarer budeia å snu lammet riktig vei, og med beina først kommer den lille, våte skapningen til verden. Men er det ikke livløst?

Kledt i en lånt, mørkeblå kjeledress får jeg opp farten mot halmballen og røsker med meg en stor favn tilbake til båsen. Med halm dekket over seg skal lammet bli tørt og varmt – hvis det lever.

Kathrine Kinn, budeia, rister lett i lammet, klapper det.

Ja, det lever!

Balanse

Rørtveit Gard ligger på en solrik hylle i høyden med utsikt rett mot dramatiske fjell, trolske skyer og flatbygd.

Terrenget er noen steder stupbratt, men ikke mer enn at kyr, sauer og gjeterhunden Rocky (10) klarer å balansere.

Gunleik Mæland (32) vokste opp på gården og var allerede en arbeidshest da han tok over drifta som nittenåring. Han har fagbrev både som landbruker og tømrer, og reparerer og finner opp ting, som en Rørtveits Reodor Felgen.

Det gir en helt egen tilfredsstillelse å være så selvhjulpen, og så betyr det selvsagt sparte kroner. For en tid tilbake solgte han til og med unna den fineste traktoren på tunet og erstattet den med noe enklere.

Se til Sveits

– Mange steder ser vi at de greier seg fint med enklere maskiner. Jeg synes nok vi kan være litt vel fisefine her til lands.

Likevel, han skulle gjerne sett at spesialredskap som er velegnet til ulendt terreng var rimeligere, som de er i alpelandene Østerrike og Sveits. Særlig Sveits har gode ordninger for små og mellomstore bruk i høyden, og er et slags idealland for jordbrukere som Mæland og Kinn.

Les også: – Vi må gripe muligheten til å produsere mer norsk mat nå, mener NNN-lederen

Alpebonden

«Alpebonden» kalte Gunleik Mæland seg for å få Kathrine Kinn på kroken. Han har visst ord på seg i bygda for å være en radikaler, ettersom han sender dyra i utmarka på beite. Er det så radikalt, egentlig? Han rister lett på hodet.

Fra gården ser han rett ned på de grønne åkrene i flatbygda, på svære jordstykker han mener heller burde vært brukt til å dyrke korn, grønnsaker, frukt og bær. Nå dyrkes bare gras til fôr der.

– Helt vilt

– Det er jo helt vilt at kyr skal ete gras som kommer fra en kornåker samtidig som utmarka gror igjen, utbryter han.

Mæland mener grasproduksjon på kornjord ikke skulle fått ei krone i statlig støtte. I dagens ordning med arealtilskudd regnes derimot både områdene nede i dalen og oppe i bakkene for å være i samme arealsone, noe som betyr at de får like tilskudd.

Beiteandelen, altså hva dyra spiser, var på 35 prosent i 1950. I dag er den på rundt 8 prosent, samtidig som bruken av kraftfôr har skutt i været.

Bonde som barn

Kathrine Kinn (27) fra Lørenskog er organisatorisk nestleder i Norsk Bonde- og Småbrukgarlag. Folk i organisasjonen hadde lagt merke til Kinns meningssterke kronikker og rekrutterte henne inn ei god stund før hun selv ble bonde.

Alt som lita jente bestemte hun seg for yrkesvalg. Hun hørte fortellinger fra virkeligheten om bondens stell av dyr og jord og alt slitet som fulgte med, og bestemte seg for å gå i deres fotspor. Hun ville rett og slett være med på å bedre kårene for å drive jordbruk.

De siste årene har hun vært aktiv som budeie og avløser på setrer og gårder rundt om på Østlandet.

Hun bodde i en leilighet innredet som ei hytte på Grønland i Oslo, hun var aktiv i miljøorganisasjonen Spire og studerte sosiologi. Før hun forelsket seg i selveste alpebonden jaktet hun aktivt på eget småbruk.

I jula 2018 var Kathrine avløser på en av nabogårdene i Flatdal, og plutselig sto han hun hadde hørt rykter om i døra. Begge så stjerner og planeter, og like før jul i fjor flyttet hun inn på Rørtveit Gard.

Kan kjøpe oss ut

– Jeg vil være med å dreie landbruket dit at vi kan produsere mer av maten vi spiser, sa Kinn til avisa Nationen i november i fjor. Da var hun nylig gjenvalgt i Småbrukarlagets ledelse og visste ingenting om hvor brennaktuelt temaet snart skulle bli.

– Vi er så rike, vi har så mye olje at vi kan kjøpe oss ut av enhver krise. Kanskje endrer vi synet på matproduksjon nå, men jeg tenker vel egentlig at vi har ganske kort hukommelse, sier Kinn, i en av pausene mellom lamming og mjølking.

Mer til korn og grønt

Årets forenklede jordbruksforhandlinger mellom staten og Småbrukarlaget og Norges Bondelag, kom i havn i slutten av april.

Budsjettramma til jordbruket økte med 350 millioner kroner fra i fjor, og det er satt av en god pott til korn- og grøntproduksjon.

Ifølge Kinn er dette langt fra nok for at Norge skal bli selvforsynte med alt det vi selv kan dyrke. Hun mener temaet derfor må stå på agendaen fram til neste års oppgjør.

Arbeid og klima

– Men skal vi virkelig bare spise norsk mat? Kan vi ikke få velge?

– Målet må være at vi ikke skal importere varer som vi kan produsere selv.

Kinn peker på at selvforsyning også handler om å få flere arbeidsplasser i matproduksjonen, og færre klimagassutslipp. Klimagassutslipp fra importerte varer regnes ikke inn i det nasjonale klimaregnskapet, men det gjør derimot utslipp fra norske varer.

Fett på kroppen

Vi er ferdige med dagens første mjølking og fjøsstell og sitter ved spisebordet i saueleiligheten. Med ostehøvel skjærer vi ekte smør brødskiva, det gir energi til kropper som må holde det gående nærmest natt og dag.

Herfra følger vi med på søyene, ser etter tegn på om de snart skal lamme. Hvis de vandrer rastløs rundt i ring eller slikker seg rundt mulen, er det sannsynligvis like før.

Paret forteller at bønder blir frustrerte når de får beskjed om å kutte i kjøttproduksjonen samtidig som vi importerer store mengder kjøtt. Dessuten mener de det er feil å beslaglegge store arealer i utlandet for å importere kraftfôr til egen produksjon.

Nyansere kua

«Ingen av oss mener at Rosa, Staslin eller Rosalin er klimaverstinger. De har aldri gravd etter olje med horna sine. Telemarkskyri er helt uskyldige, mener vi. En nøysom rase som klarer seg godt i utmarka med sin lette kropp.»

Kathrine Kinn skrev dette i en kronikk i Dagbladet i fjor. På utmarksbeitet spiser kyrne og kastratoksene naturens kraftfôr, lyng, urter, skudd og sopp, langt unna Kathrines venner som «sitter i oslogryta og diskuterer FN-rapporter, kjøttkutt og klima», kanskje mens de spiser importert plantepålegg.

Dyr må se sola

Hun var selv vegetarianer en kort periode fordi hun var motstander av at dyr fikk kraftfôr tilsatt soya fra Brasil. Hun har også vært usikker på dyrevelferden i det norske landbruket, som hun nå mener er jevnt over god. Produksjonspresset kan likevel bli for stort, tror hun, og ett prinsipp har hun:

– Jeg spiser ikke dyr som ikke har sett sola.

Løfter kvinnene

Kinn sier at hun liker å se på seg selv som kulturbærer, landskapspleier og omsorgsperson, i tillegg til gårdbruker.

– Jeg er så stolt av den norske seterkulturen. Jeg har møtt noen rivjern av budeier og ystere på setrer rundt omkring, og de har blitt forbilder for meg. I ei næring der det typiske mannfolkarbeidet med maskiner og jordarbeid har mye høyere status, er det viktig å løfte fram disse hardtarbeidende og kunnskapsrike kvinnene.

Lengter til seters

Flesteparten av de 100.000 setervollene som var i drift i Norge på begynnelsen av 1900-tallet gror igjen, men Kathrine kan knapt vente med å dra opp til setra Storstaul til sommeren. Da starter de byggingen av melkefjøs og ysteri. Melka får en helt spesiell smak her oppe og om et par tre år er planen at den første beholdningen av ost og yoghurt skal være klart for lokalt salg.

Paret har fått 1 million kroner av Innovasjon Norge til prosjektet, mens de anslår at hele prosjektet vil koste dem 3 millioner.

Moderne bønder

Kyrne beiter rundt Storstaul sesongen gjennom, mens sauene går høyere opp på fjellet. Litt ørn er det her, men ikke mange andre rovdyr å snakke om.

På utmarksbeite om sommeren bruker de No-Fence-teknologi sånn at kyrne kan bevege seg i landskapet uten fysisk gjerde, og på sauene har de GPS. Moderne bønder i historisk landskap, kaller de seg.

Debatt: «Den elendige betalinga for jordbruksarbeid er en spydspiss i å fremme forskjells-Norge»

Kraftfôr til besvær

Inne i løsdriftsfjøset strekker kyr og okser mulen mot meg og kan knapt styre seg når jeg serverer dem et par kilo kraftfôr hver. For dyra eter da kraftfôr her også. De spiser 80-90 prosent gras, får jeg høre, resten er kraftfôr – riktig nok uten soyamel og med mest mulig norske ingredienser.

Ved gjennomsnittlige melkebruk er forholdet rundt 46 prosent kraftfôr.

Bøndene på Rørtveit mener at hvis vi hadde akseptert «mer moderat ytelse på kua», altså flere kyr og flere bønder, så hadde ikke behovet for kraftfôr vært så stort. Dette forklarer de med at såkalt høyproduktive kyr trenger mye kraftfôr, noe som fører til færre kyr totalt.

– Moderat ytelse gir mindre melk per dyr. Vi trenger altså flere kyr og flere bønder, sier Kinn.

Budeia skyter inn nok et klimapoeng:

– Hvis dyra heller var på beite, hadde vi sluppet å frakte alt fôret til fjøset med traktor, og dermed ville vi spart landbruket for en god del fossile utslipp også.

Lokal kompetanse

Det er lunsjtid, og Gunleik Mæland sitter på huk ved mikrobølgeovnen. Han legger inn et par pakker Fjordland, for under lamminga må måltidene være så raske å tilberede som mulig.

– Jo flere jordbrukere som legger ned drifta, desto mer lokal kunnskap går tapt. Kunnskap om jorda er som militær kunnskap, den er stedbunden.

– Når jeg pløyer, vet jeg nøyaktig hva slags jordsmonn jeg har under meg, sier Mæland rolig.

Dette kan han.

Bare én krone mer

Og sånn akter han og budeia å fortsette. Målet er å utnytte alle ressursene som gården gir heller enn å spesialisere drifta. De mener det er robust ikke å drive for stort, ikke ha større drift enn at de klarer med den selv.

Paret sender lam til Nortura for slakt og selger oksekjøtt direkte til forbrukere og restauranter. En liten produksjon av epler fra gårdens 100 år gamle epletrær har de også. Kartongen med eplemost står på bordet til alle måltider.

Mjølkekvota deres med Tine er på 38.000 liter mjølk i året. 900.000 liter er den absolutte maksgrensa for hva som kan produseres på et bruk i løpet av et år.

Bøndene får betalt 4,7 kroner per liter mjølk. Om prisen i butikk ble skrudd opp med bare én krone, så mener paret det ville utgjort en bra sum for bøndene.

Hobby, livsstil, yrke

– Dette er jo knallhardt arbeid, for ikke all verdens med lønn?

Jo, det er både hobby, livsstil og yrke, får jeg høre. Og kanskje fordi de bruker såpass mye fritid på arbeidet, så aksepterer bønder ei lønn som ikke er så høy.

Gunleik er smal i øynene etter mange døgn uten mye søvn, og når han først sover, har han ofte mareritt om alt som kan gå galt i denne perioden. Gårdstilværelsen står på hodet rundt lamming og kalving, men ellers i året er det roligere, og med en dyktig avløser som kan trå til er det til og med litt fleksibelt.

– Kathrine har tilgang på hytte og båt i Sverige. Jeg gleder meg til å reise dit, forteller han.

Hei, avocado

Kvelden før jeg reiser fra Rørtveit Gard skal jeg lage middag.

Jeg kjører den svingete veien ned til Joker’n i Flatdal, som for øvrig er åpen 365 dager i året, og fyller handlevogna med ingredienser til en passe unorsk rett: taco. De små tomatene er norske, men så var det avocadoene … som trolig la beslag på altfor mye jord og ferskvann før de fløy hele veien fra Latin-Amerika. Kanskje var meksikanske, voldelige narkotikakarteller involvert i produksjonen. Jeg svelger litt ekstra og tar en boks guacamole ut av Jokers kjøleskap.

Vel tilbake i storbyen ringer jeg opp Kathrine. Hva synes hun egentlig om at jeg kjøpte den avokadostappa? Hun ler litt og innrømmer at hun selv synder under fredagstacoen.

– Men jeg synes helst at vi bør spise av det som gror i Norge.