Vekteren Hege tok imot pårørende til terroren: – Hører fremdeles det skriket

I det store forsamlingsrommet på Sundvolden Hotel var det smekkfullt av mennesker. Der var foreldre og ungdommer, noen av dem overlevende fra Utøya, apatiske og forvirrede.

Der var kamerater og venner som lette etter sine, og så var det foreldrene:

«Hvor er datteren min?» «Hva skjer?» «Hvor mange er drept?»

Hege Aaserud gikk rundt i uniform fra Securitas, hun var vekter og utkalt på jobb fra Hønefoss. Jobben hennes var å holde orden og svare på spørsmål, men hun hadde jo ikke svarene.

Det er mye hun ikke husker: hvor lenge hun var der, om det var lyst eller mørkt og hvem som egentlig tok ordet og informerte forsamlingen om at det ikke var som politiet først hadde antatt, at bare noen få var drept, det kunne være over hundre.

Det øyeblikket husker Hege.

– Det ble helt stille, i det som føltes som veldig, veldig lenge. Så kom skriket fra en mor. Jeg hører fremdeles det skriket.

Prosjekt oppussing

Vi møter Hege hjemme på Tyristrand i Ringerike, en halvtimes kjøretur fra Hønefoss. Huset er omgitt av irrgrønne trær og buskas i fri dressur. Bakenfor skimter vi mais- og kornåkere, en hjort hvis vi er heldige.

Hundene Haakon og Sverre løper rundt seg selv av besøket, særlig golden retrieveren Haakon er ivrig etter kos.

Matmor unnskylder kaoset. Hun og kona Stine har snekret og flikket på huset siden de flyttet hit for to år siden, det ligger hauger av plank på tunet.

Hege fikk plutselig nok av bylivet i Hønefoss. Her ute finner hun roen, livet pusses opp og er slett ikke verst, men hun bærer på opplevelser hun ikke snakker særlig mye om.

Det er gått 15 år siden terroristen tok livet av 77 mennesker i Oslo og på Utøya. Åtte døde i bombeeksplosjonen i Regjeringskvartalet, 69 ble drept der AUF-ungdommene møttes til sin årlige leir.

«Det skjer jo her!»

Da nyhetsmeldingene begynte å tikke inn 22. juli 2011, sto Hege med skrujern og muttere over et kjøkkenmøbel som skulle monteres, den gangen i et hus i Hønefoss.

Hun så fram til kvelden, hvor hun skulle kose seg sammen med leietakeren sin, husets to hunder og fosterbarnet hun på den tida hadde hos seg.

Det var fredag og tacoen var innkjøpt.

– Jeg hadde nyhetene på i bakgrunnen mens jeg skrudde, og hørte at det var sprengt en bombe i Oslo. Sa: «Jeg er glad jeg bor i Hønefoss, her skjer det ikke en dritt.»

– Så hørte jeg om skyting på Utøya, og skjønte plutselig: «Det skjer jo her!»

Hun hadde nettopp lagt bak seg sin andre uke som avdelingsleder i Securitas, hvor hun forhandlet med kunder om oppdrag og satte kollegaene opp på vaktlister.

Så ringte en kollega.

– «Har du fått med deg hva som er skjedd?» spurte hun. Så diskuterte vi litt, og kom fram til at jeg og en annen kollega, Aina, skulle dra til Sundvolden Hotel.

Sundvolden ble et samlingssted for ungdommer og pårørende rett etter angrepet. Da Hege kom til hotellet, var bare et par-tre personer kommet til forsamlingsrommet.

– Så fylte det seg opp, og ble fullt. Og da mener jeg fullt, sier hun.

– Det eneste jeg kunne gjøre

Hun beskriver et rom fylt med følelser.

Hun husker ungdom som stirret ut i luften og lurte på hvorfor de var der, hun husker hysteriske og sinte foreldre.

– Det var mye sinne. Flere skrek meg opp i ansiktet, jeg fikk masse kjeft. Men jeg skjønte dem så godt. De fikk først vite at bare noen få var drept – de følte seg lurt.

Hege hadde på den tida bare en gammel Nokia-telefon som vekselvis kom på nett. Pårørende viste henne nyhetsmeldinger med hvor mange som var skadde og døde, før det ble opplyst i forsamlingsrommet.

Hun fikk spørsmål på spørsmål.

– Jeg måtte bare være ærlig å svare: «Jeg vet ikke».

– Hva var oppgavene dine som vekter?

– Å holde orden. Prøve å finne ut av ting, å få i ungdommene mat.

Når folk skrek til henne, var hun rolig. En mor fortalte Hege alt om datteren sin. Ungdommer fortalte om venner de hadde ligget ved siden av, som ikke var lenger.

– Det eneste jeg kunne gjøre, var å være et medmenneske og vise empati.

– Hvordan?

– Jeg lyttet. Det de gikk gjennom, er ikke noe jeg kunne forestille meg. Ingen i verden kan det, som ikke har opplevd det selv.

Da Hege kom hjem på morgenkvisten dagen etter, ble hun møtt av hundene, den gangen to schæfere.

Vanligvis kom de løpende med halen viftende. Nå var de helt rolige.

Da huseieren satte seg ned på trappa på verandaen, satte de seg ned sammen med henne. En på hver side, med hodet på hver sin skulder.

Så kom leieboeren hennes.

– Hva snakket dere om?

– Vi satt bare helt stille. Jeg har i grunnen bare vært helt stille etterpå.

«Business as usual»

Hege Aaserud er en av 15 mennesker som i sommer portretteres i utstillingen «På jobb 22. juli».

Bildene er tatt av fotograf Andrea Gjestvang og vises fram på store lerret på Youngstorget i Oslo fram til 11. september.

Utstillingen er en del av prosjektet «77 dager mot hat», med én dag for hvert menneske som ble drept. Prosjektet er laget i samarbeid mellom LO, AUF og Arbeiderpartiet.

Hege er glad for å bli trukket fram for den jobben hun gjorde under og i dagene etter terrorangrepet. For rett etter dramatikken, kom tomheten.

– Det var «business as usual» på jobb. Allerede mandagen etter satt jeg på kontoret med oppfølging av kunder og vektere.

– Fikk dere noen debrif, du og de andre?

– Vi møtte et kriseteam på Sundvolden, og så kom en fantastisk sjef og menneske som den gangen var i Securitas, Kjell Berg, og snakket med oss i Hønefoss – han var der alltid. Ellers var det ingenting – heller ikke i ettertid.

– Synes du det har vært dårlig håndtert av bedriften?

– Helt ærlig: ja. Men bedriften hadde jo heller ikke opplevd noe sånn før, og visste nok ikke hva de skulle gjøre. I etterpåklokskapens lys er det lett å se at ting burde vært gjort annerledes. Vi har nok noen senvirkninger, alle sammen.

Arbeidsmanden har spurt Securitas om hva de gjorde for vekterne etter terrorangrepet 22. juli, og hva selskapet synes om vekternes innsats. Se svaret nederst i saken.

– Da ble det heavy

Hege snakker både for seg selv og et knippe kollegaer fra Hønefoss, Asker, Bærum og Drammen som noen dager senere møtte på Rikshospitalet for å ta imot døde kropper.

Kroppene kom i likbiler, og vekterne måtte løfte dem over i en lastebil med kjølerom. Deretter bar de posene videre inn til undersøkelser på Rikshospitalet.

Hege jobber i dag som driftsansvarlig for ulike servicetjenester for Vestre Viken på Ringerike sykehus. Der er hun blant annet portør, og kan også få i oppgave å frakte døde fra en avdeling til en annen.

– Greia at man dessverre distanserer seg. Det gjorde jeg på Rikshospitalet også den dagen. Det var for forferdelig – helt surrealistisk.

Hun beskriver det som om å sette på seg en maske.

– Når det etter hvert sank inn at det var mennesker vi bar på, ble det heavy.

Les mer: Jane ledet kriseteamet 22. juli

Meldte seg ut

I dagene etter terrorangrepet deltok nordmenn i rosetog og sørget i flokk. Hege gjorde ingen av delene, bortsett fra å jobbe som vekter på en seremoni i Hole.

Hun slo av radio og TV, leste ikke nyheter, åpnet ikke avisene.

– Jeg husker jeg kjøpte VG eller Dagbladet, der det sto navn og bilde på hvem som døde. Men jeg pakket avisa vekk og åpnet den ikke før flere år senere. Jeg klarte ikke se på bilder av de ungdommene. Jeg hadde jo møtt så mange av foreldrene deres.

– Har du følt behov for å møte noen av foreldrene igjen?

– Ja. Jeg må innrømme at jeg synes det var dumt at vi vektere aldri ble invitert på markeringer i årene som fulgte. Jeg skulle gjerne møtt noen av dem fra Sundvolden igjen.

Hun er takknemlig for å være en del av årets markering fra LO, Ap og AUF, sammen med andre som var på jobb 22. juli.

– Det er på tide at vekterne blir nevnt. Mange gjorde en utrolig god jobb under terroren.

– Hva betyr vektere i en krisesituasjon som dette?

– 22. juli beviser at det er behov for gjengen i «liksom-uniform». Vi er ikke politi, men holder orden og kan være medmennesker. Jeg er stolt av alle dem som jobber som vektere.

– Du sier «vi»?

– Ja, jeg føler meg egentlig fremdeles som vekter.

– Glad jeg fikk delta

Hege har skiftet jobb siden den gangen. Hun har Stine, Sverre og Haakon, snart også Harald og Sonja, de to kattene som skal flytte inn.

Det er fremdeles mye hun ikke husker fra kvelden og natten etter terroren, men hun vet at opplevelsen har endret henne.

– Det er klart 22. juli har forandret meg. Jeg vet bare ikke på hvilken måte – jeg klarer ikke helt å sette ord på det.

Hver dag på vei til jobb på sykehuset, kjører hun forbi Nakkerud og Ringerike fengsel, hvor terroristen sitter fengslet.

Hun bruker ikke navnet hans.

– Jeg er helt likegyldig – han er ikke verdt å tenke på en gang.

– Hva tenker du om din egen opplevelse av terroren i dag?

Hun svarer raskt.

– Jeg er glad jeg fikk muligheten til å delta. Istedenfor å sitte hjemme og se på TV, fikk jeg være med og prøve å hjelpe noen.

– Tror du at du klarte det?

– Jeg håper det. Jeg håper at noen av foreldrene fant en trygghet å snakke med oss, selv om vi ikke var en del av kriseteamet. At de fant noen i uniform som var rolige og lyttet, selv om vi måtte være ærlige og si: «Vi vet ikke».

Forsker: – Skulle fått mer anerkjennelse

Heidi Gautun er forsker i NOVA ved OsloMet, som står for Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring.

Gautun intervjuet ledere og hovedverneombud i tre av de største vaktselskapene et halvt år etter terrorangrepet, og presenterte funnene i studien «Først på stedet».

Rundt 300 vektere hadde en aktiv rolle i oppfølgingen av terrorhandlingene. Forskeren mener at denne jobben ikke ble gjort synlig.

«Gi vekterne den anerkjennelsen de fortjener» skrev Gautun i et debattinnlegg i VG i april 2023. Til Arbeidsmanden sa hun dette:

– Mange ble kastet uti det og utførte ekstreme oppgaver. Både sivile og ansatte i nødetatene er blitt takket for innsatsen 22. juli, hvorfor er ikke vekterne blitt takket?

– Tøffe oppgaver

Gautun har fått lese saken om Hege Aaserud, og mener at hun gir et godt innblikk i det mange vektere opplevde 22. juli og de påfølgende dagene.

– De ble utsatt for store påkjenninger og fikk oppgaver de ikke hadde hatt mulighet til å forberede seg på. Vekterne har jo ikke den samme opplæringen som folk i nødetatene og Politiet.

Vektere har i dag et fire ukers kurs med 163 timer fordelt på teori og praksis. Mye av det de bruker i jobb, kommer med erfaring.

– Mange av vekterne som var på jobb 22. juli var unge, med kort bakgrunn i yrket. Likevel løp de inn og tok seg av skadde i Regjeringskvartalet, og skjermet publikum fra de sprengte områdene.

– Det var ganske tøffe oppgaver, på et tidspunkt ingen visste om det kunne komme nye angrep i sentrum.

Les mer: Marius er tilbake 15 år etter bomben: – Veldig spesielt

– Gikk gjennom en prosess

Da forskeren intervjuet ledere og verneombud seks måneder etter terroren, var mange godt fornøyd med bedriftens oppfølging og debrif.

Gautun leser derfor Hege Aaseruds fortelling med interesse. Hun tror at vektere utenfor Oslo kan ha fått mindre oppfølging.

Forskeren peker på at folk i hovedstaden generelt kan ha fått større anledning til å prosessere det som skjedde i fellesskap med andre vekterne.

– I Oslo deltok folk i minnestunder og på roseseremonier, de trosset frykten og dro til sentrum igjen kort tid etter angrepet – de sto sammen og gikk gjennom en prosess sammen i etterkant.

– Traumene kan komme etter hvert

Gautun peker også på at tiden kan ha laget større sår i dem som var på jobb 22. juli.

– Da jeg gjorde mine intervjuer, var folk fremdeles i sjokk. Vi vet fra studier i Forsvaret at krigsveteraner kan oppleve at traumene kommer etter hvert.

Forskeren understreker at disse studiene ikke uten videre lar seg overføre til vekternes påkjenninger 22. juli.

– Men vi vet at traumatiske hendelser kan få konsekvenser på sikt. Og det kommer godt fram hvordan denne vekteren har slitt med opplevelsene i etterkant.

Heidi Gautun er glad for å se at Hege Aaserud og andre som var på jobb den dagen nå blir trukket fram i en markering.

– Det er veldig godt at det skjer, femten år etter. Kanskje dette er første steg i å synliggjøre den innsatsen vekterne gjorde?

– Trodde jeg hadde taklet det bedre

Hege Aaserud bekrefter at opplevelsene lever i henne på en måte hun ikke helt har forstått.

Hun peker mot sitt eget bryst.

– Det foregår mye inni her. Etter at jeg ble intervjuet, har jeg merket det. Jeg trodde egentlig jeg hadde taklet det ti ganger bedre enn jeg egentlig har, sier hun.

– Jeg vet at det er folk som har opplevd verre ting enn meg. Men det sitter i. Jeg kjenner på mye jeg vet jeg bør snakke mer om.