Når forsvant laget i staten?

I debatten om lønnsoppgjøret i NAV advares det mot økte lønnsforskjeller. Andre advarer mot hjerneflukt, dersom høyt utdannede grupper ikke prioriteres sterkere.

Begge sider peker på reelle utfordringer. Men jeg savner en diskusjon om de mange ansatte som risikerer å sakke akterut i lønnsutviklingen.

Årets oppgjør ga et handlingsrom som legger til rette for å opprettholde kjøpekraften. Hvordan dette skal oppnås, er det partene i virksomhetene som nå skal forhandle om.

I Skatteetaten ble partene enige om et generelt tillegg på 1,35 prosent til alle ansatte.

For NTL Skatt og DFØ var det et viktig prinsipp at alle på laget skulle være sikret lønnsøkning. Ingen ansatte skulle stå uten resultat når oppgjøret skulle fordeles.

Samtidig er prisveksten høyere enn dette. For mange ansatte vil kjøpekraften derfor avhenge av de lokale forhandlingene som avsluttes 31. oktober.

Det er her bekymringen oppstår.

Utfordringen med lokale individuelle forhandlinger er ikke at enkelte ansatte ikke får uttelling ett enkelt år. Utfordringen er at mange ansatte må vente flere år mellom hver gang de blir prioritert.

Når det generelle tillegget er lavere enn prisveksten, kan resultatet bli svak eller manglende kjøpekraftsutvikling over tid, selv for ansatte som hver dag leverer på samfunnsoppdraget.

Hvilket signal sender staten til disse medarbeiderne?

Hva slags motivasjon skaper vi når ansatte får beskjed om at de er avgjørende for tjenestene staten leverer, men samtidig opplever at kampen for kjøpekraft i stadig større grad blir et individuelt ansvar?

Dette handler ikke om at alle skal ha lik lønn.

NTL forstår at nøkkelkompetanse må prioriteres. Staten må kunne beholde ansatte som er vanskelige å erstatte, og enkelte grupper må få mer for å møte rekrutteringsutfordringer.

Men staten er mer enn sine spesialister.

En statlig virksomhet består av mennesker med ulik utdanning, ulike oppgaver og ulik lønn. Noen leder store fagmiljøer. Andre sørger for at systemene fungerer, at brukerne får hjelp og at oppgavene blir løst. Alle er nødvendige.

Derfor er det grunn til å spørre hva slags arbeidsgiverpolitikk staten ønsker å føre.

Frontfagsmodellen handler ikke bare om å sette en økonomisk ramme. Den bygger også på en tanke om at lønnsutvikling skal komme brede grupper av ansatte til gode.

Når stadig større deler av lønnsutviklingen gjøres avhengig av lokale individuelle forhandlinger, flyttes oppmerksomheten fra det kollektive til det individuelle.

Samtidig bidrar konkurransen mellom fagforeningene til å forsterke denne utviklingen.

Debatten handler oftere om hvilke grupper som skal vinne på bekostning av andre, og sjeldnere om hvordan vi bygger sterke virksomheter og gode tjenester for innbyggerne.

Kanskje er tiden moden for en ny diskusjon om lønnsdannelsen i staten.

Kampen for kjøpekraft bør i hovedsak føres kollektivt. Individuelle tillegg bør brukes for å løse særskilte utfordringer knyttet til ansvar, kompetanse og rekruttering.

Når dette snus på hodet, risikerer vi å svekke både frontfagsmodellens intensjon og opplevelsen av fellesskap i staten.

For meg er derfor ikke det viktigste spørsmålet hvem som skal få mest. Det viktigste spørsmålet er hvordan vi bygger laget.

Staten trenger dyktige ledere, sterke fagmiljøer og spesialisert kompetanse. Men staten trenger også ansatte som opplever at de blir verdsatt og inkludert i lønnsutviklingen.

For et lag bygges ikke ved å løfte noen få. Et lag bygges ved at alle opplever at de er en del av det.