Nok prat om PISA – gi lærerne færre elever

Hvor mange elever står læreren alene med? Det er stor forskjell på å undervise 15–20 elever og å ha ansvar for 30. Det vet alle som har stått i et klasserom.

Likevel snakker vi altfor lite om klassestørrelse når vi diskuterer kvaliteten i norsk skole.

Antallet elever påvirker hvor mye tid læreren har til den enkelte. Det påvirker muligheten til å oppdage elever som strever, skape ro og et godt læringsmiljø og variere undervisningen.

Derfor mener Skolenes landsforbund at klassestørrelse må langt høyere opp på den politiske dagsordenen.

Dagens lærernorm tar utgangspunkt i forholdet mellom lærerårsverk og elever. Men det avgjørende er ikke hvor mange lærerårsverk en kommune kan vise til på papiret.

Det avgjørende er hvor mange elever læreren faktisk står alene med i klasserommet.

Postnummeret skal ikke avgjøre hvor stor klasse eleven går i. Vi mener derfor at det må vurderes en nasjonal norm for klassestørrelse basert på klassedelingstall.

Praktisk skole krever penger

Samtidig lover politikerne en mer praktisk og variert skole. Det er bra. Men det holder ikke å vedta at undervisningen skal bli mer praktisk.

Skal elevene få prøve, bygge, skape og erfare, må skolene ha utstyret og lokalene som gjør det mulig. De trenger verksteder, læremidler, kompetanse og tilgang til alternative læringsarenaer.

Og lærerne må ha tid og mulighet til å organisere undervisningen på andre måter.

En mer praktisk skole handler ikke om å senke kravene. Målet er det motsatte: Flere elever skal lære mer, oppleve mestring og få et bedre grunnlag for videre utdanning og arbeidsliv.

Men hvis politikerne vil endre skolen, må de også betale for det. Ellers blir «en mer praktisk skole» bare enda et krav som sendes nedover i systemet – til lærere og skoleledere som allerede må få stadig mer ut av stadig strammere rammer.

Staten må ta et større ansvar

Derfor trenger vi også en ny diskusjon om hvordan fellesskolen finansieres.

Skolenes landsforbund ønsker ikke at staten skal overta skolen fra kommunene. Kommunene skal fortsatt være skoleeiere og ha frihet til å organisere og utvikle skolene lokalt.

Men staten må ta et større ansvar for å sikre noen grunnleggende rammer.

Det kan gjelde lærebøker og læremidler, digitalt utstyr, utstyr og lokaler til praktisk undervisning, skolebygg og det fysiske læringsmiljøet.

I dag avgjør kommuneøkonomien for mye av hva slags skole elevene møter. Det harmonerer dårlig med løftet om en likeverdig fellesskole.

Derfor mener Skolenes landsforbund at det må utredes en ny finansieringsmodell for skolen, der staten sikrer grunnleggende rammer uavhengig av hvilken kommune eleven bor i.

Det er dyrt å ikke lykkes

Noen vil spørre hva dette koster. Vi bør også spørre hva det koster å la være.

Beregninger fra Senter for økonomisk forskning viser at ett prosentpoeng høyere fullføring i videregående opplæring kan gi en samfunnsøkonomisk gevinst på rundt 1,74 milliarder kroner.

Tallene må brukes med varsomhet. Men de illustrerer noe viktig:

Når unge mennesker ikke fullfører skolen og blir stående utenfor arbeidslivet, er kostnaden enorm – først og fremst for den enkelte, men også for samfunnet.

Hvis vi mener alvor med at flere skal fullføre og flere skal komme i arbeid, må vi være villige til å investere tidligere.

PISA-resultatene bør derfor ikke utløse enda en runde med nye tester, nye kontrollsystemer og nye reformer. De bør utløse handling.

Færre elever i klassene. En praktisk skole som faktisk lar seg gjennomføre. Og en finansiering som sikrer alle elever et godt skoletilbud – uavhengig av postnummer.

Det er tre gode steder å begynne dersom Stortinget mener alvor med et langsiktig skoleforlik.