Turnus i Kriminalomsorgen: Arbeidsgiver bruker styringsretten, tross ansattes innspill

Arbeidsgiver sa opp særavtalen om arbeidstid i desember i fjor, men har nylig bedt om ettervirkning. Det betyr at de selv mener fristen for å fremforhandle ny er fjernet.

Bak dette ligger at arbeidsgiver spurte sine ansatte om arbeidshverdagen. Svarene som kom inn, ble så benyttet som kunnskapsgrunnlag for endringer de ansatte aldri ble spurt om.

I stedet for å følge opp svarene benyttet arbeidsgiver dem til å legitimere tiltak det ikke er empirisk grunnlag for.

De ansatte ble spurt om turnus

I våres deltok 1031 ansatte i kriminalomsorgen i en spørreundersøkelse om arbeidstid og turnus. Rundt 400 skrev fritekstkommentarer.

Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) oppga at de skulle øke sitt kunnskapsgrunnlag om turnus. Bakgrunnen var at KDI hadde sagt opp særavtalen om arbeidstid for turnusansatte og ville fremforhandle en ny.

Ansatte ble i all hovedsak spurt om diagnostiske spørsmål hvor arbeidsgiver kartla hvordan dagens ordning oppleves.

Utfordringene ansatte pekte på var negative konsekvenser for søvn, høyt arbeidspress, kort hviletid, antall helgevakter, manglende kontinuitet, lite fleksibilitet og problemer med å kombinere arbeid og privatliv.

Man skulle tro at forslag til tiltak etter undersøkelsen ville handle dette. Det gjorde de ikke. Rammeverket skal forenkles og arbeidsgivers ansvar og myndighet skal tydeliggjøres. Når arbeidsgiver går fra funn til tiltak, blir i stedet «økt styring og kontroll» et uttalt mål.

Formuleringen er avslørende og kan vanskelig bety annet enn mer styring der arbeidsgiver allerede bestemmer.

I praksis betyr det at de ønsker å flytte spørsmål fra avtale/forhandling til drøfting/styringsrett, og redusere andre begrensninger som i dag ligger på arbeidsgivers handlingsrom.

Arbeidsgiver svarte med økt styringsrett

13. mai ble sluttrapporten om arbeidstidsrammeverk for turnusansatte fra arbeidsgivers egen ekspertgruppe godkjent av etatsledergruppen. Denne danner grunnlaget for arbeidsgivers posisjon i forhandlingene om ny særavtale om arbeidstid.

Undersøkelsen hadde identifisert belastninger, men i valget av virkemidler har arbeidsgiver foretatt avveininger som undersøkelsen verken hadde spurt de ansatte om eller kunne gi svar på.

De ansatte ble ikke spurt om de ønsket økt arbeidsgiverstyring. Det er spesielt når nettopp etterprøvbarhet var et av prinsippene arbeidsgiver selv oppga det nye arbeidstidsrammeverket skulle bygges på.

Ansatte valgte liten fleksibilitet blant sine tre største utfordringer og arbeidsgiver erkjenner at fleksibilitet kan øke trivsel gjennom påvirkning av egen arbeidstid. Likevel er den anbefalte retningen til arbeidsgiver ikke å gi de ansatte mer fleksibilitet, men å gi arbeidsgiver mer styring og kontroll.

De ble ikke spurt om den sentrale godkjenningen av lange vakter bør fjernes eller om arbeidsgiver burde få styringsrett over korte vakter.

Likevel anbefaler arbeidsgiver økt bruk av lange vakter som begrunnes med kontinuitet, færre oppmøter, mindre kort hviletid, mindre vikarbruk og mindre kostnader knyttet til tillegg. Også styringsrett over korte vakter begrunnes med at dagens ordning reduserer arbeidsgivers fleksibilitet.

Selv om undersøkelsen viste at ansatte opplever helgebelastningen som et problem viste den ikke at ansatte ønsket å arbeide annerledes.

De ble ikke spurt om det å arbeide søndager og helligdager på rad var belastende, og de ble heller ikke spurt om kompensasjon for faktisk belastende helgearbeid var urettferdig og burde erstattes av et generelt tillegg.

Elefanten i rommet

Den tydeligste kontrasten mellom ansattes svar og arbeidsgiver forslag til tiltak handler om arbeidspress og bemanning.

1 av 3 pekte på høyt arbeidspress som den største enkeltutfordringen og fritekstsvarene ga et enda tydeligere bilde. Ansatte trakk fram underbemanning, vikarbruk og manglende kontinuitet.

Også arbeidsgiver konkluderte med at belastning ikke bare handler om turnus, men om bemanning, vikarbruk og kontinuitet.

Likevel handler ikke arbeidsgivers forslag til tiltak om å øke bemanning. Dermed skjer en viktig forskyvning. Når arbeidsgiver selv erkjenner at problemet delvis skyldes bemanning skal likevel problemet løses gjennom reorganisering av arbeidstiden til den eksisterende arbeidsstyrken. Byrden overføres resterende betjenter.

Arbeidsgiver begrunner regelrett behovet for reorganisering av arbeidstid med økonomi og manglende bemanning. Da er det relativt bemerkelsesverdig at staten og kriminalomsorgen i Oslo tingrett nå i august argumenterte for det motsatte i et forsøk på å få slippe å ansette en 1078 betjent fast.

I rettsdokumentene skriver regjeringsadvokaten på vegne av kriminalomsorgen at «fengselets behov for midlertidig ansatte vil opphøre i takt med økt tilgang på faglærte ansatte».

Ikke at noen lar seg forlede, men hvis vi forfølger utsagnet videre om at staten og kriminalomsorgen mener bemanningssituasjonen skal bli bedre – hvorfor begrunner da arbeidsgiver behov for økt styringsrett over arbeidstiden til de ansatte med manglende bemanning som de i retten sier skal bli bedre?

Utsagnet til regjeringsadvokaten oppfattes ikke bare som provoserende, men det viser at staten og kriminalomsorgen har vikarierende motiver når det kommer til bemanning. Det er ikke tillitvekkende.

Bærekraftig – uten mer bemanning

I sluttrapporten beskriver arbeidsgiver «bærekraftig bemanning» som et mål, men tiltakene handler i all hovedsak om å disponere den bemanningen man allerede har. Ikke å øke den.

Målet oppgis å være tilstrekkelig bemanning. Det skal oppnås ved å redusere sårbarheten ved underbemanning, begrense bruken av ufaglært arbeidskraft og redusere hyppige bytter og ustabil bemanning. Dette kan være fornuftige tiltak, men ingen av dem skaper flere ansatte.

Annen disponering av en utilstrekkelig bemanning er fortsatt utilstrekkelig bemanning. Man kan ikke gjøre bly til gull. Nettopp derfor aktualiserer arbeidsgivers mål antakelig noe annet.

Arbeidsgivers reorganisering av bemanning reiser spørsmålet om det finnes et uuttalt mål om å redusere eller fjerne nattvaktene for fengselsbetjenter i turnus, og i stedet bemanne disse med andre uten fengselsbetjentutdanning.

Det er vanskelig å se hvordan arbeidsgiver kan hevde at man skal styrke kompetansen i bemanningen og samtidig foreslå tiltak som innebærer at færre vakter bemannes med ufaglærte.

Medlemmene ble spurt

Arbeidsgivers undersøkelse ga bredde, men ingen retning. De ansatte oppga utfordringer og belastninger, men ble ikke spurt om å gjøre avveininger mellom ulike hensyn og ulike løsninger.

I mai gjennomførte Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund en egen spørreundersøkelse til sine medlemmer. I denne undersøkelsen ble medlemmene spurt om avveininger. Svarene som her ble gitt danner forbundets premisser og retning.

For forbundet er nemlig forskjellen avgjørende. En ting er å spørre ansatte om hva som er problemet. Det er noe helt annet å spørre dem om hvilken løsning de foretrekker.