Arbasz (17) vil ha sju familiemedlemmer til Norge

Afghanske Arbasz (17) forbereder seg på at han en dag skal ta imot familien i Trondheim.

Han håper å få sju familiemedlemmer til Norge: Mor, far, tre søstre og to brødre.

– Jeg skal feire den dagen de kommer. Det blir som eid, sier han.

Hver måned kommer det melding fra UDI om at saken er under behandling. Det er et år siden han søkte, han har lært seg å vente.

Men noen dager er vanskelige, særlig hvis han ikke får kontakt med dem på internett. Familien bor i Kabul.

Fem hver i snitt

I 2025 var det 156 enslige mindreårige flyktninger som fikk innvilget familieinnvandring. Hver fikk 4,6 familiemedlemmer i snitt, opplyser UDI.

Til sammen kom det 715 familiemedlemmer av mindreårige flyktninger til Norge i fjor.

Det er ofte en gledens dag når de får foreldre og søsken hit. Men så er verken de eller familien godt nok forberedt på livet sammen i Norge. Det erfarer miljøterapeuter i oppfølgingstjenesten Opal, som er del av barne- og familietjenesten i Trondheim.

– Vi ser at det blir svært mye ansvar på den unge som har fått et forsprang i Norge, sier teamleder Anniken Johansen.

Miljøterapeutene kommer tett på ungdommene og ser stresset de har, både før og etter at familieinnvandringen er en realitet.

– Ansvaret kan være tyngende. I noen tilfeller kommer det familier med psykiske og fysiske helseutfordringer, sier Johansen.

Opal har ansvar for om lag 100 ungdommer og unge voksne. Rundt 80 prosent er flyktninger fra Ukraina, resten er fra Afghanistan, Syria, Sudan.

Per nå er det om lag 20 familiegjenforeningssaker i prosess med unge afghanere og syrere som bor i Trondheim.

Vil ikke til Afghanistan

Arbasz har bodd i Norge i tre år og bor i en hybelleilighet hos husvert i Trondheim.

Miljøterapeutene snakker med ham om at det kan bli utfordringer hvis familien kommer: Det blir ikke et stort hus, han må dele rom med søsken, og de må trolig bo utenfor sentrum.

Arbasz sier at det vil gå greit. Han savner dem jo.

Han går på yrkesfag, bygg og anlegg og jobber på Rema ved siden av skolen. Han sparer penger til familiens flybilletter.

– Jeg ønsker å ta førerkort, og jeg har jobbet veldig mye ved siden av skole for at vi skal ha nok penger, sier han.

Han har allerede hjulpet med å betale for søknaden. Gebyret per familiemedlem er flere tusen kroner, avhengig av type søknad.

– Jeg vet at de vil hit. Da kan søsknene mine begynne med skole og få et godt liv, sier han.

Flyktet da Taliban tok makten

Opal har åpne lokaler to ettermiddager i uka. Enslige mindreårige flyktninger kommer dit for å spise middag og prate, være sosiale og få hjelp til praktiske ting som jobbsøknad, lese brev og dokumenter og lignende.

Arbasz forteller at han forlot Kabul året etter at Taliban tok makten i august 2021.

– Det var helt kaos! utbryter han.

Han sier at foreldrene ba ham om å flykte.

På spørsmål om det er aktuelt at han reiser tilbake til dem i Kabul, sier han nei.

– Jeg vil ikke tilbake. Det er ikke bra skoler og ikke bra internett i Afghanistan. De må komme hit!

Boplikt på fem år

For at familien skal få varig oppholdstillatelse i Norge er det et vilkår at de bor sammen med barnet i fem år.

Miljøterapeutene erfarer at ungdommene er nærmere 20 år når foreldre og søsken endelig kommer.

– Barnet er ikke lenger «barn» når foreldrene kommer. Noen klarer ikke stå i det. Det kan bli utfordringer de ønsker hjelp til å løse, sier Johansen.

Ofte er det store familier som bor sammen, og de bor trangt. Enslige mindreårige som har bodd sentrumsnært, må ofte flytte lenger unna skole og venner. I tillegg er det familier fra krigsherjede land hvor flere sliter med fysisk og psykisk sykdom.

Nina Gran, fagleder i KS får tilbakemeldinger om at det blir konflikter som kommunens ansatte må inn og løse opp i.

– Tanken ved familiegjenforening er at barnet trenger familien. Og da er det rimelig at de også bor sammen. Spørsmålet er jo om dette skal gjelde også når barnet er godt over 20 år, sier Gran.

Ungdommene som Opal følger opp er hovedsakelig i alderen 17 til 25 år.

Ansatte mener det må gå raskere med søknadsprosessen og at familieinnvandring bør skje i yngre alder.

– Foreldrene «kjenner» ikke igjen barnet de sendte fra seg. Det blir en kulturell klinsj. Patriarken kommer og setter regler. Ungdom opplever å miste selvstendigheten sin. Noen får ikke lov å trene, møte venner, sier Johansen.

Ungdommene blir veivisere

Miljøterapeutene påpeker at det er få norske ungdommer som ønsker å bo hjemme med foreldrene når de er i tjueårene.

Ledere i Barne- og familietjenesten i Trondheim mener vilkårene må endres.

– Man kan stille spørsmål ved om boplikten bryter med menneskerettighetslovens kapittel 5 om personlig frihet, der han/hun blir tvunget til å bo med sine foreldre og søsken etter fylte 18 år, sier Astrid Ellard.

Hun er fagleder i Avdeling oppfølging og ettervern i Trondheim og påpeker at flere av ungdommene har store belastninger fra før; traumer fra krig eller fra flukten til Norge. De har vansker med søvn og å ivareta egen helse.

– Barnevernet ser at ungdommene kan få et funksjonsfall når familien kommer. Dårligere helse, fravær fra skole. Noen dropper ut for å ta seg arbeid for å skaffe penger, eller de tar opp private lån, som setter dem i en vanskelig situasjon, sier hun.

Ungdommen blir en slags selvutnevnt veiviser og støtte for hele familien.

– Det jobbes nå mye med å få familiene til å ta imot hjelp fra andre instanser, sier hun.

Mister penger til livsopphold

Økonomi er en annen utfordring miljøterapeutene peker på. Når foreldrene kommer er det de som skal forsørge barna.

Ungdom som har vært vant til å få 8.100 kroner i lommepenger hver måned – til mat, klær, mobil, trening – mister dette.

Fra å være selvstendig, blir ungdommen avhengig av økonomien til hele familien, som skal leve på lønn fra Introduksjonsprogrammet.

– Å bli gjenforent er en sterk drøm. De ser for seg stor lykke, men så blir det veltet på grunn av kaos, kulde, trangboddhet og økonomi, forteller miljøterapeutene Therese Storn og Helene Bredal.

De forbereder ungdommene på hvordan det blir.

– Vi forteller om bokravet og økonomi, men om de oppfatter det er jeg usikker på. Det virker å være viktigst for dem å få familien hit og så tar de det som kommer, sier Storn.

Familiene har også forventninger som ikke innfris. Miljøterapeutene mener det derfor bør gis mer informasjon til familier før ankomst. De mener det bør være en kulturtolk med sosialfaglig kompetanse som kan fortelle om oppdragelse, boform og klima og gi en dypere orientering om hva det betyr å komme til Norge.

Stress og konflikter

Miljøterapeutene understreker at det også går bra med familieinnvandringssaker, men opplever at ungdom ber om hjelp når det blir vanskelig. Konfliktene handler blant annet om at maktposisjonen i en familie forrykkes. Ungdommen blir viktig for hele familien.

– De kjenner sosiale koder, snakker språket. Og ungdommen må være tolk, ringe lege, tannlege. Det er så mange scenarioer de ikke har sett for seg. Det har raknet for flere, beskriver miljøterapeutene.

Trondheim kommune har en rutine om at enslige mindreårige skal følges opp i en overgangsfase på tre måneder etter at familien er kommet.

Den tiden burde vært lenger – kanskje opptil et halvt år, påpeker miljøterapeutene.

Teamleder Johansen understreker at det er mye å stå i for ansatte. Noen ganger følger de opp lenger hvis det er behov for det.

– Ungdommene opplever at det kan bli et kaos som vi må hjelpe dem å håndtere. Da er vi der for dem, sier hun.

Familien vil ikke

Hos Opal denne ettermiddagen kommer Adam (18) fra Sudan innom. Han vil treffe miljøterapeuten som er kontaktpersonen hans.

Han trenger hjelp med ulike ting, og så forteller han henne at han ønsker at familien skal søke familieinnvandring, men at foreldrene er uenige.

– Faren min vil ikke hit, fordi jenter i Norge kan gå uten hijab, sier han.

Miljøterapeuten spør hvordan det føles for ham. Adam svarer at han ikke kan gjøre noe med det.

Rundt middagsbordet sitter flere enslige mindreårige flyktninger samlet.

Mange av dem er fra Ukraina. Den kollektive beskyttelsen som gjelder, gjør at mange ikke trenger å søke om familieinnvandring.

En gutt på 17 år fra Ukraina sier at han uansett ikke vil ha foreldrene etter.

– Jeg vil planlegge livet mitt uten dem.

Ungdommene ønsker å omtales med fornavn og vi har etterkommet det.